Hjertet slår


Litt hulter til bulter, et lite innblikk i noen fine øyeblikk fra den siste tiden, det har vært mange av dem. Å være omringet av hjertegode mennesker, morsomme mennesker, mennesker som får meg til å smile. Jeg blir varm, litt fordi jeg drikker så mye kaffe, men også fordi jeg har mennesker i livet som får meg til å føle glede og kjærlighet, at jeg er av betydning for noen. Jeg synes det er viktig å snakke høyt når man har det vanskelig, men like viktig er det å vise verden når livet er godt også, en balanse, det gjelder vel det meste. Mennesker blir skutt, diagnostiserte med kreft, alvorlige psykiske lidelser oppstår, noen eier så lite penger at de i desperasjon må tigge hos andre, eksistensen av elendighet i verden er et faktum, triste ting skjer hver eneste dag. Men, det er fort å glemme, det samme gjør fine ting. Når jeg blir voksen(les: når jeg føler meg voksen), skal jeg starte en nyhetskanal som bare handler om lyspunker i verden, de finnes nemlig de også, jeg tror man trenger å sette enda mer lys på det, på samme måte som man setter mye lys på alt som skaper frykt og tårer. Det er lov å ha det vondt, men det er lov å være lykkelig også, selv hvor svart verden iblant kan se ut. Det man fokuserer på ekspanderer, selv hvor vanskelig det er å forestille seg solskinn når man kjører i en tunell. Det er utfordrende å leve, men der er fremdeles øyeblikk og mennesker å være til for, livet er kanskje ikke konstant godt, men midlertidig godt, jeg puster det inn. Jeg kjenner det, et sted der inne, hjertet slår.

Håper dere har det godt. ♥
– B.M

Reklamer

1/7

DSC00578DSC00560fullsizeoutput_33cfullsizeoutput_33bIMG_5166IMG_5165

18 våkne timer av latter, kroppsvisitering, luft under vingene, turistattraksjoner, rulletrepper, frisk luft og sol i ryggen. Et part tre av dem også tilbrakt på kafé, i utvalgte favorittbutikker, på verdens fineste Les Miserables. Gåsehud, gnagsår, glede. London er like fint som jeg husker. 

Monday you so fine

fullsizeoutput_331.jpegfullsizeoutput_32ffullsizeoutput_330

Jeg liker å være menneske på mandager, i hvert fall som oftest. Jeg liker å sitte på toget, drikke kaffe fra Narvesen, dypdukke ned i de velvalgte ordene til Tomas Espedal. Jeg liker å gå gjennom gatene med de litt for store hodetelefonene mine, legge fra meg resterende småpenger i gitarfuteralet til en overentusiastiske gatemusikant, hvile øynene på vakre oppsatser i butikkvinduet hos Mester Grønn. Jeg liker å komme inn døren etter å ha gått ute i pøsregnet, lage meg enda en kopp med min kjære kaffe, sette meg under et varmt teppe. Ringe farfar, svare på e-poster, spise havregrøten min. Sette kryss bak alle fullførte gjøremål. Jeg liker å tenke at jeg har en helt uskrevet uke i vente, liker enda bedre å tenke på at jeg skal tilbringe den i England sammen med pappa. Kofferten er pakket, reisefeberen har meldt sin ankomst, kjenner jeg gleder meg stort til å dra utenlands for første gang på alt for lenge. Jeg liker være menneske på mandager, i hvert fall akkurat i dag.

– B.M

Søndagstanker

fullsizeoutput_30cfullsizeoutput_30afullsizeoutput_30b

Åh, som jeg lengter etter å dele ord og tekster og tanker med dere. Så mye at jeg i dag bestemte meg for å finne frem kameraet, knipse noen bilder, og opprette et nytt innlegg på bloggen. Jeg har lyst til å bli flinkere til det fremover, jeg kjenner at det gir meg noe, at jeg virkelig liker det. Iblant tenker jeg at dette å blogge kanskje er litt rart. Jeg mener, å dele livet sitt for alle å se. Ikke har jeg et liv som noen vil karakterisere som spennende heller, det er kanskje det siste jeg har, haha, men jeg synes det er noe fint over det hele likevel. Jeg liker å uttrykke meg gjennom tekst og bilder, liker være kreativ og å dele tankene mine, liker å blogge, rett og slett, og kanskje er det egentlig det som betyr noe. At man liker det man gjør, samme hva, samme hvor, samme hva noen andre skulle måtte tenke om det. Jeg tror det.

Ønsker dere en kjempefin søndag, håper dere har det bra!

– B.M 

Tyngde

fullsizeoutput_2a9fullsizeoutput_2a8

Vandrer nedover frostlagte gater. Åttende februar. Det er iskaldt, putter hendene i lommene på den sorte kåpen, surrer skjerfet enda litt tettere rundt halsen. Har luen trukket langt ned over ørene, ser ut som en dust. Påsminkede roser i kinnene, duse farger på leppene. En tigger sitter avkledd på bar bakke. Har sine vondter brettet ut over iskald brostein, legger svakheten fra seg for alle å se, jeg går forbi med nesen i sky, hever hodet over sannheten, hvem er jeg, herregud, hva har det blitt av meg. Jeg er så sterk, for ingen kan se meg. Jeg er så modig, for ingen forstår at jeg er svak. Jeg går på trikken, legger fra meg vesken i setet ved siden av. Plugger øreproppene i telefonen, lar tankene vandre av sted. Blir jeg lettere nå. Jeg kommer hjem. Står på trappen. Tramper av meg snøen som har festet seg til de svarte støvlettene. Jeg låser meg inn i leiligheten, låser meg inne i leiligheten. Tar av meg skoene. Henger jakken fra meg på knaggen. Blir jeg lettere nå. Bretter skjerfet sammen og legger det i skuffen på den gamle kommoden, samme med luen, buster til håret. Blir jeg lettere nå. Tar av meg smilet. Legger det forsiktig fra meg på hyllen, midt mellom de brune skinnhanskene og flosshatten jeg har arvet etter farfar. Jeg legger alltid fra meg smilet der, der er det trygt, litt på avstand, lar meg være i fred. Jeg går videre inn på badet. Møter meg selv i speilet, slitne øyne, gusten hud. Det er rart hvordan sannheten kan pakkes inn og bli så langt borte for andre, mens i ensomhetens rom er den bestandig nær, bestandig tilstede. Jeg vasker hendene. Vasker ansiktet. Kjenner tårene blusse opp, de kommer senere enn forventet. Vasker øynene. Vasker øynene. Vasker øynene. De kan ikke vaskes, vasker seg selv. Jeg gir etter. Tar av meg buksen, tar av meg genseren, henger dem forsiktig over den slitte krakken. Blir jeg lettere nå. Legger undertøy i skittentøyskurven. Drar strikket ut av håret, det er fett, faller ned på de bleke skuldrene mine. Jeg blir naken, bare meg, uten klærne, uten sminken. Uten skallet, bare meg. Blir jeg lettere nå. Setter meg på gulvet i dusjen. Lar vannet omfavne kroppen, lar håret bli dryppende vått. Vasker av meg kulden, vasker av meg restene av enda en dag i evigheten. Skrur av kranen, setter føttene på flisene, tørker av meg vannet, naken fremfor speilet. Er jeg lettere nå, hvisker jeg stille, er fremdeles like tung.

Nils-Øivind Haagesen

«jeg skal holde deg til du sovner
hva om jeg ikke sovner?
jeg skal holde deg»

fullsizeoutput_1f9

«kjære Gud
er det her du vil jeg skal være
var det dette du så for deg
gjør jeg nytte for meg
er jeg til glede
for andre»

dsc00428

(02.24)
«og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noen sinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg»

img_0340

«lurer på å bytte ut alt jeg vet
mot alt jeg ikke vet
heller vite alt om alle
og ingenting om meg»

img_0460

«en slags lettelse
å tenke på livet sitt som
en nasjon
som opprettelsen av en nasjon
eller en stat
et klassesamfunn
på en ellers øde planet
i en folketom galakse

et slags håp i
å tenke at alle statsoverhodene
bare er meg
at alt de krangler om
bare er mitt

at krig
og terror
og forfølgelser
bare er søvn

og snart skal jeg våkne»

(takk)