Tyngde

fullsizeoutput_2a9fullsizeoutput_2a8

Vandrer nedover frostlagte gater. Åttende februar. Det er iskaldt, putter hendene i lommene på den sorte kåpen, surrer skjerfet enda litt tettere rundt halsen. Har luen trukket langt ned over ørene, ser ut som en dust. Påsminkede roser i kinnene, duse farger på leppene. En tigger sitter avkledd på bar bakke. Har sine vondter brettet ut over iskald brostein, legger svakheten fra seg for alle å se, jeg går forbi med nesen i sky, hever hodet over sannheten, hvem er jeg, herregud, hva har det blitt av meg. Jeg er så sterk, for ingen kan se meg. Jeg er så modig, for ingen forstår at jeg er svak. Jeg går på trikken, legger fra meg vesken i setet ved siden av. Plugger øreproppene i telefonen, lar tankene vandre av sted. Blir jeg lettere nå. Jeg kommer hjem. Står på trappen. Tramper av meg snøen som har festet seg til de svarte støvlettene. Jeg låser meg inn i leiligheten, låser meg inne i leiligheten. Tar av meg skoene. Henger jakken fra meg på knaggen. Blir jeg lettere nå. Bretter skjerfet sammen og legger det i skuffen på den gamle kommoden, samme med luen, buster til håret. Blir jeg lettere nå. Tar av meg smilet. Legger det forsiktig fra meg på hyllen, midt mellom de brune skinnhanskene og flosshatten jeg har arvet etter farfar. Jeg legger alltid fra meg smilet der, der er det trygt, litt på avstand, lar meg være i fred. Jeg går videre inn på badet. Møter meg selv i speilet, slitne øyne, gusten hud. Det er rart hvordan sannheten kan pakkes inn og bli så langt borte for andre, mens i ensomhetens rom er den bestandig nær, bestandig tilstede. Jeg vasker hendene. Vasker ansiktet. Kjenner tårene blusse opp, de kommer senere enn forventet. Vasker øynene. Vasker øynene. Vasker øynene. De kan ikke vaskes, vasker seg selv. Jeg gir etter. Tar av meg buksen, tar av meg genseren, henger dem forsiktig over den slitte krakken. Blir jeg lettere nå. Legger undertøy i skittentøyskurven. Drar strikket ut av håret, det er fett, faller ned på de bleke skuldrene mine. Jeg blir naken, bare meg, uten klærne, uten sminken. Uten skallet, bare meg. Blir jeg lettere nå. Setter meg på gulvet i dusjen. Lar vannet omfavne kroppen, lar håret bli dryppende vått. Vasker av meg kulden, vasker av meg restene av enda en dag i evigheten. Skrur av kranen, setter føttene på flisene, tørker av meg vannet, naken fremfor speilet. Er jeg lettere nå, hvisker jeg stille, er fremdeles like tung.

Reklamer

Nils-Øivind Haagesen

«jeg skal holde deg til du sovner
hva om jeg ikke sovner?
jeg skal holde deg»

fullsizeoutput_1f9

«kjære Gud
er det her du vil jeg skal være
var det dette du så for deg
gjør jeg nytte for meg
er jeg til glede
for andre»

dsc00428

(02.24)
«og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noen sinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg»

img_0340

«lurer på å bytte ut alt jeg vet
mot alt jeg ikke vet
heller vite alt om alle
og ingenting om meg»

img_0460

«en slags lettelse
å tenke på livet sitt som
en nasjon
som opprettelsen av en nasjon
eller en stat
et klassesamfunn
på en ellers øde planet
i en folketom galakse

et slags håp i
å tenke at alle statsoverhodene
bare er meg
at alt de krangler om
bare er mitt

at krig
og terror
og forfølgelser
bare er søvn

og snart skal jeg våkne»

(takk)

Lysglimt

Det er rart hvordan dagene mer eller mindre føles som den samme. Lyden av vekkerklokken som ringer, følelsen av kaffe som brenner meg forsiktig tungen. Tar femten bilder av frokosten min, men lyset er dårlig, så jeg sletter dem alle. Mennesker som haster forbi på vei til jobb, meg selv som vandrer omkring i min egen kaotiske boble. Pappa som ringer, mannen i kassen på Kiwi som høflig spør om jeg ønsker kvitteringen på mitt faste og dustete innkjøp. 67,90 kr, jeg vet det, «nei takk». Regndråper treffer paraplyen min mens jeg løper for å rekke toget. Medfølende blikk og billettkonduktøren som gjengjelder smilet mitt mens han nikker bekreftende. Lukker øynene og lar James Bay fylle ørene mine. Enda en telefonsamtale. Varmende ord over en soyalatte uten koffein. Det blir mørkt, jeg skjærer meg på kniven i det jeg kutter tomater, rasper ost som en eller annen idiot. Taco-tirsdag, taco-torsdag, samme faen. Hjertet som brister i møte med nyhetskanalen. Det blir enda mørkere. Pusser tennene med Solidox hvite tenner og sjekker med hvithetskalaen på tuben, mens jeg skamfull passer på at ingen ser meg. Krøller meg så langt inn i dyna at jeg frykter hvordan jeg skal komme meg løs og på føttene om det begynner å brenne. Helvete. Blar gjennom Instagram for trettifemte gang mens jeg kjenner øynene svi av trøtthet. Noen kvelder ender i drømmeland, andre holder meg våken  til solen står opp på ny og jeg spoler tilbake til start.

Men så en dag er det tirsdag. Klokka er fem på åtte, og jeg står der med håret surret inn i et håndkle og lukter friskt av appelsinsåpe fra Lush. Vekkerklokken har ringt, dagens første kaffe blitt fortært, men inni meg føles ingenting lenger som det samme. I gjenskinn fra vinduet ser jeg en skikkelse danse lett over slitte eikegulv. Lar Clocks Go Forward fylle ørene på ny, men denne gangen lytter jeg. Hører og erfarer hvert eneste ord. Stormen stilner, redselen hviler i fred på bare skuldre. Jeg møter mitt eget blikk i speilet. Håret står bustete til værs, men jeg ser levende øyne og smil. Genuint og varmt. Et øyeblikk av glede og fremtidshåp. En skikkelse fylt med en større andel aksept og forståelse. Tar enda en dans på føtter som kan bære meg. Kraftfulle armer som jeg kaster rundt meg mens jeg kjenner sommerfuglene hviske forsiktig i magen. Hviler i visshet om det som kommer og går. For livet kan være så vondt, men iblant så uendelig fint.

img_1611

Tre måneder siden sist. Et kvart år. Åttini dager, for å være helt nøyaktig. Jeg stanser der. Jeg har sluttet å telle minutter, jeg har ikke lenger tid til slikt. Plutselig går dagene så fort, men forskjellen fra før er at jeg oftere klarer å holde tritt med dem. Ligger ikke bestandig to uker etter, må ikke hele tiden stanse opp for å gjenvinne pusten. Det hender at jeg stanser opp nå også, men da heller for å trekke pusten ekstra dypt inn. For å kjenne luften, varmen og kjærligheten bre seg ut i fingertuppene, for å la frykten sive forsiktig ut gjennom nesen. Det er kanskje ikke alltid så lett som det høres ut som. Ganske ofte føles det ærlig nærmere umulig. Dog har jeg lært at følelser og realitet ikke alltid stemmer overens. Noen dager kjenner jeg nesen bli tett, hender å tenke at dette, dette går ikke, dette greier jeg ikke. Kjenner pusten stoppe opp ved kanten av neseboret, frykten som tar springfart og suser tilbake inn der den nylig slo rot. Nei, ikke i dag, nei virkelig ikke i dag. Men disse dagene der jeg tenker at jeg mer enn noe trenger å ta en pause, der jeg snubler og går rett i asfalten, kanskje attpåtil med trynet først, ja da stanser jeg opp. Da hviler jeg. Trekker pusten helt ned i storetåen, prøver lete meg febrilsk frem til roen og tenker at i morgen, i morgen skal jeg fortsette fremover igjen. For det er kanskje langt igjen å gå, men veien tilbake er så uendelig mye lenger. Det kommer til å ordne seg, helt på ekte, du må ikke glemme det.

Ellevte november

fullsizeoutput_4a6fullsizeoutput_4a4fullsizeoutput_4a7fullsizeoutput_4a5

Av og til går jeg meg med vilje bort i ukjente nabolag. Omringet av røde hustak og fargerike vegger, drømmer jeg meg litt bort til en verden som ikke er så svartmalt og skremmende som denne. Der høstløv fester seg i håret mitt og der latteren sitter like løst som Hawaii-skjorta til farfar på varme sommerdager. En liten verden der det bare er mennesker som løfter på hodet, ingen som kommer med dustete veganer-vitser og der jeg aldri blir kald på føttene, selv ikke når jeg går i turkise flip-flopps. Der det ikke finnes potetgull som smaker ost og løk, der ingen på Tinder sveiper meg til venstre og der alle pynter til jul senest tredje oktober. Det regner på alle søndager, vi hopper over våren og jeg spiser smågodt til frokost hver eneste dag. Jeg slipper å være redd for rottehaler, flystyrt og mennesker som ikke sier fra når jeg har brokkoli mellom tennene. Jeg angrer jeg litt på at jeg gikk meg vill med vilje. Jeg kunne litt ønske at jeg ikke husket at det bare var tre kvartaler, litt til venstre og så ned den lange bakken med alle de svarte taksteinene som var veien tilbake. For tenk å ikke vite, tenk å bli straffet med noe så fint som å bli værende i en verden full av rosa tulipaner og bestemødre som mener at du må spise vafler med jordbærsyltetøy og masse iskrem for å vokse deg stor og sterk. Men så begynner jeg å fryse på føttene, sånn skikkelig også, selv om jeg tok på meg skoene som har holdt meg levende gjennom to vintre. Jeg kommer til en blindvei, og jeg vet jeg må snu nå, men heldigvis kan jeg drømme meg bort i et par kvartaler til på veien tilbake. Og når hustakene skifter farge og jeg er på vei nedover den lange bakken, da møter jeg på en oransje katt som maler varmt når jeg setter meg på huk og klør den godt mellom ørene. En tigger klapper meg på armen som takk for de syv usle kronene jeg roter frem fra lomma, og jeg trenger ikke vente lenger enn tre sekunder på fortauskanten før det blir grønn mann. Jeg kjenner ikke en gang at nesen min er iskald før jeg møter mitt eget speilbilde og innser at jeg har en paprika midt i trynet. Jeg fniser forsiktig, lukker øynene litt og tenker at det hele kommer til å gå bra, det kommer til å ordne seg. Det er litt vanskelig å leve iblant, men det er alltid noe fint å være til for.

Fy faen

Vi skal alle mene noe, også jeg. For selv om jeg på langt nær vil beskrive meg selv som en over gjennomsnittet politisk engasjert person, så har jeg likevel noe å si om dette. Faktisk har jeg ganske mye å si om dette, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Da vekkerklokken min ringte klokken 4 i natt for at jeg skulle få med meg siste del av valget, så tenkte jeg som så at jeg egentlig bare kunne sove videre. Etter alle de utallige meningsmålingene var vi jo alle ganske sikre på hvordan dette ville ende, og noe annet ville jo bare være så surrealistisk og sinnsykt som over hodet mulig. Ja, det var faktisk slik at da jeg sovnet igjen etter at valgkamp-resultatet var stadfestet i morges, og våknet på ny noen timer etterpå, så pustet jeg lettet ut fordi jeg trodde det hele hadde vært en drøm. Et tragikomisk mareritt. Jeg antar jeg tok grundig feil. Fy faen, både tenkte, sa og følte jeg. Fy uendelige ganger faen.

For ja, fy faen. I dag er det helt greit å si de styggeste ordene man kan komme på, for ikke en gang verdens styggeste ord, kan overgå alt det denne syke mannen, med en halv kalkun på hodet, står for. Vi rister på hodet, fnyser og ler av denne tragiske hendelsen som har funnet sted over natten, men så veldig morsomt kan vi vel alle konkludere med at det ikke er. For hvordan kan man vel se humor i at en mann som vil frata kvinner retten til selvbestemt abort og som vil hindre muslimer i å sette så mye som en fot innenfor amerikanske landegrenser, skal regjere i verdens aller mektigste land? Mannen som uten forbehold vil fremme retten til å bære våpen, som mener at global oppvarming er et ikke-menneskeskapt fenomen, og at toalettpapir kan erstattes med Paris-avtalen de neste fire årene. Mennesker skal gråte, likestilling skal trampes på og kjærlighet skal forbys. Dette er bare en kort resyme av hva denne mannen har tenkt å foreta seg, men vi kan vel med sikkerhet si at galskapen ikke ender her. Jeg kjenner kvalmen bre seg i kroppen, og jeg skylder ikke en eneste rødløk for tårene mine i dag. Verdens mektigste mann heter fra i dag av Donald Trump, alt takket være det faktum at der finnes så altfor mange mennesker der ute som tror at en mann så full av kulde, rasistiske holdninger og kvinnehat, skal kunne redde en gråtende verden. Det vrenger seg i magen. Fy faen.

Jeg mener at alle mennesker fortjener en sjanse til å bli hørt, men av alle sjansene Trump har blitt gitt, så har jeg enda til gode å høre denne mannen si noe som helst fornuftig. På en annen side kan jeg dessverre ikke skryte på meg å ha vært blant dem som har satt seg mest inn i denne valgkampen, så veldig kvalifisert til å uttale meg om dette er jeg jo ikke. For alt jeg vet så kan det jo til og med hende at det fremdeles finnes et par fungerende hjerneceller under alt det håret, men jeg føler meg kompetent nok til å si at jeg har mine mange tvil. Vel, jeg vet ikke, men en sjanse er vi visst nødt til å gi han uansett, og han skal vel ikke kjøre denne kjerra alene, skal han vel? Dessuten har han jo tross alt hatt en birolle i Sex and the City, for ikke å glemme da han var en hjertevarm person og viste Kevin veien til resepsjonen i Alene hjemme 2. Håper Jackson fra Hannah Montana er neste mann ut. Under kan jo skje, tragedier også. Hører forresten rykter om gratis trøste-taco på Los Tacos i dag. Verden består, enn så lenge. Fy faen.

-B.M

Tankesurr og kald kaffi

fullsizeoutput_471
fullsizeoutput_470fullsizeoutput_46f

Mennesker haster omkring meg. En travel student i møte med dagens tredje kaffekopp, et par ungdomsskoleelever på spring for å rekke neste time. En liten chihuahua som prøver å holde tritt med en forhastet eier, og en effektiv vaskedame som svinger moppen over velvandrende kjøpesentergulv. En eldre dame på vei til frisøren. Blikk møtes. Vi smiler til hverandre. Et ukjent menneske tilfører dagen lys. Jeg viker litt unna, man skal jo ikke holde blikkontakten for lenge, da kan man være kriminell har jeg hørt. Jeg flytter blikket over på nok en forbipasserende skapning. En jente denne gangen. Jevnaldrende, høy, blond. Jeg kjenner blikket hennes hvile på skoene mine. Tenker litt på hva hun tenker på der hun trasker forbi i den beige kåpen sin. Jeg tipper hun tenker at støvletter var et dumt valg i dag. Hun ser ganske smart ut. Eller kanskje tenker hun på taco. Jeg tipper hun tenker på taco. Det er i hvert fall det jeg tenker på. Ja, sånn i tillegg til å tenke på hva andre tenker. For jeg tenker iblant litt på hva andre tenker. Jeg tenker iblant litt for mye på hva andre tenker. Om sånne ting som global oppvarming. Om ananas på pizza. Om presidentvalget i Amerika og frisyren til Donald Trumph. Hva de tenker om femten suketter i en kopp med kaffe og om mennesker som fremdeles spiller Tetris. Om meg, mest av alt. Av og til tenker jeg på om de egentlig tenker noe i det hele tatt. Jeg drikker opp kaffien min som allerede har blitt iskald i møte med vinteren. En liten baby smiler til meg mens jeg surrer skjerfet rundt halsen og jeg tenker med en gang at det er den søteste babyen jeg har sett på minst tre uker. Jeg savner å være baby. Ikke at jeg husker hvordan det var sånn egentlig, men da slapp jeg i hvert fall å tenke så mye.

-B.M

Søndagssysler

_dsc0937
_dsc0999fullsizeoutput_466

Oki, jeg innrømmer det. Have yourself a Merry Little Christmas spilles stille i bakgrunnen og den første snøen har lagt seg på bakken – jeg kjenner julestemningen sakte men sikkert sniker seg innpå. Butikkhyllene er jo allerede fylt til randen med rødbrus, sjokoladedryppende kakemenn og julestjerner allerede, så det gjør jo ikke akkurat saken enklere det heller. Dessuten er vi jo allerede et stykke ut i november, så kanskje er det litt greit uansett.

I dag skinner solen inn vinduet, og selv om gradestokken ikke gjør det særlig fristende å skulle legge seg ut i bikini, eller å i det hele tatt stikke lilletåen utenfor husets fire vegger, så er det veldig fint å se på fra et litt varmere sted. Dessuten gjør det også at jeg kan holde på med alle de småtingene som jeg hadde satt opp på dagens agenda, samt gjøre alt klart til uken som kommer, helt uten dårlig samvittighet for å bare være inne(ikke at jeg har det uansett). Godt å kunne være litt produktiv, selv på en søndag!

Vel, jeg får nok komme meg tilbake til arbeidet(les: ryddingen). Foreldrene mine har nemlig kjøpt seg leilighet, og ettersom jeg planlegger å bli boende hjemme en stund til, så blir jeg med videre på lasset. Jeg kjenner jeg gleder meg allerede, og iveren til mamma gjør det hele bare enda bedre, hihi. Jeg forteller mer siden. Ha en flott søndag så lenge!

– B.M