Lysglimt

Det er rart hvordan dagene mer eller mindre føles som den samme. Lyden av vekkerklokken som ringer, følelsen av kaffe som brenner meg forsiktig tungen. Tar femten bilder av frokosten min, men lyset er dårlig, så jeg sletter dem alle. Mennesker som haster forbi på vei til jobb, meg selv som vandrer omkring i min egen kaotiske boble. Pappa som ringer, mannen i kassen på Kiwi som høflig spør om jeg ønsker kvitteringen på mitt faste og dustete innkjøp. 67,90 kr, jeg vet det, «nei takk». Regndråper treffer paraplyen min mens jeg løper for å rekke toget. Medfølende blikk og billettkonduktøren som gjengjelder smilet mitt mens han nikker bekreftende. Lukker øynene og lar James Bay fylle ørene mine. Enda en telefonsamtale. Varmende ord over en soyalatte uten koffein. Det blir mørkt, jeg skjærer meg på kniven i det jeg kutter tomater, rasper ost som en eller annen idiot. Taco-tirsdag, taco-torsdag, samme faen. Hjertet som brister i møte med nyhetskanalen. Det blir enda mørkere. Pusser tennene med Solidox hvite tenner og sjekker med hvithetskalaen på tuben, mens jeg skamfull passer på at ingen ser meg. Krøller meg så langt inn i dyna at jeg frykter hvordan jeg skal komme meg løs og på føttene om det begynner å brenne. Helvete. Blar gjennom Instagram for trettifemte gang mens jeg kjenner øynene svi av trøtthet. Noen kvelder ender i drømmeland, andre holder meg våken  til solen står opp på ny og jeg spoler tilbake til start.

Men så en dag er det tirsdag. Klokka er fem på åtte, og jeg står der med håret surret inn i et håndkle og lukter friskt av appelsinsåpe fra Lush. Vekkerklokken har ringt, dagens første kaffe blitt fortært, men inni meg føles ingenting lenger som det samme. I gjenskinn fra vinduet ser jeg en skikkelse danse lett over slitte eikegulv. Lar Clocks Go Forward fylle ørene på ny, men denne gangen lytter jeg. Hører og erfarer hvert eneste ord. Stormen stilner, redselen hviler i fred på bare skuldre. Jeg møter mitt eget blikk i speilet. Håret står bustete til værs, men jeg ser levende øyne og smil. Genuint og varmt. Et øyeblikk av glede og fremtidshåp. En skikkelse fylt med en større andel aksept og forståelse. Tar enda en dans på føtter som kan bære meg. Kraftfulle armer som jeg kaster rundt meg mens jeg kjenner sommerfuglene hviske forsiktig i magen. Hviler i visshet om det som kommer og går. For livet kan være så vondt, men iblant så uendelig fint.

img_1611

Tre måneder siden sist. Et kvart år. Åttini dager, for å være helt nøyaktig. Jeg stanser der. Jeg har sluttet å telle minutter, jeg har ikke lenger tid til slikt. Plutselig går dagene så fort, men forskjellen fra før er at jeg oftere klarer å holde tritt med dem. Ligger ikke bestandig to uker etter, må ikke hele tiden stanse opp for å gjenvinne pusten. Det hender at jeg stanser opp nå også, men da heller for å trekke pusten ekstra dypt inn. For å kjenne luften, varmen og kjærligheten bre seg ut i fingertuppene, for å la frykten sive forsiktig ut gjennom nesen. Det er kanskje ikke alltid så lett som det høres ut som. Ganske ofte føles det ærlig nærmere umulig. Dog har jeg lært at følelser og realitet ikke alltid stemmer overens. Noen dager kjenner jeg nesen bli tett, hender å tenke at dette, dette går ikke, dette greier jeg ikke. Kjenner pusten stoppe opp ved kanten av neseboret, frykten som tar springfart og suser tilbake inn der den nylig slo rot. Nei, ikke i dag, nei virkelig ikke i dag. Men disse dagene der jeg tenker at jeg mer enn noe trenger å ta en pause, der jeg snubler og går rett i asfalten, kanskje attpåtil med trynet først, ja da stanser jeg opp. Da hviler jeg. Trekker pusten helt ned i storetåen, prøver lete meg febrilsk frem til roen og tenker at i morgen, i morgen skal jeg fortsette fremover igjen. For det er kanskje langt igjen å gå, men veien tilbake er så uendelig mye lenger. Det kommer til å ordne seg, helt på ekte, du må ikke glemme det.

Advertisements

Ellevte november

fullsizeoutput_4a6fullsizeoutput_4a4fullsizeoutput_4a7fullsizeoutput_4a5

Av og til går jeg meg med vilje bort i ukjente nabolag. Omringet av røde hustak og fargerike vegger, drømmer jeg meg litt bort til en verden som ikke er så svartmalt og skremmende som denne. Der høstløv fester seg i håret mitt og der latteren sitter like løst som Hawaii-skjorta til farfar på varme sommerdager. En liten verden der det bare er mennesker som løfter på hodet, ingen som kommer med dustete veganer-vitser og der jeg aldri blir kald på føttene, selv ikke når jeg går i turkise flip-flopps. Der det ikke finnes potetgull som smaker ost og løk, der ingen på Tinder sveiper meg til venstre og der alle pynter til jul senest tredje oktober. Det regner på alle søndager, vi hopper over våren og jeg spiser smågodt til frokost hver eneste dag. Jeg slipper å være redd for rottehaler, flystyrt og mennesker som ikke sier fra når jeg har brokkoli mellom tennene. Jeg angrer jeg litt på at jeg gikk meg vill med vilje. Jeg kunne litt ønske at jeg ikke husket at det bare var tre kvartaler, litt til venstre og så ned den lange bakken med alle de svarte taksteinene som var veien tilbake. For tenk å ikke vite, tenk å bli straffet med noe så fint som å bli værende i en verden full av rosa tulipaner og bestemødre som mener at du må spise vafler med jordbærsyltetøy og masse iskrem for å vokse deg stor og sterk. Men så begynner jeg å fryse på føttene, sånn skikkelig også, selv om jeg tok på meg skoene som har holdt meg levende gjennom to vintre. Jeg kommer til en blindvei, og jeg vet jeg må snu nå, men heldigvis kan jeg drømme meg bort i et par kvartaler til på veien tilbake. Og når hustakene skifter farge og jeg er på vei nedover den lange bakken, da møter jeg på en oransje katt som maler varmt når jeg setter meg på huk og klør den godt mellom ørene. En tigger klapper meg på armen som takk for de syv usle kronene jeg roter frem fra lomma, og jeg trenger ikke vente lenger enn tre sekunder på fortauskanten før det blir grønn mann. Jeg kjenner ikke en gang at nesen min er iskald før jeg møter mitt eget speilbilde og innser at jeg har en paprika midt i trynet. Jeg fniser forsiktig, lukker øynene litt og tenker at det hele kommer til å gå bra, det kommer til å ordne seg. Det er litt vanskelig å leve iblant, men det er alltid noe fint å være til for.

Fy faen

Vi skal alle mene noe, også jeg. For selv om jeg på langt nær vil beskrive meg selv som en over gjennomsnittet politisk engasjert person, så har jeg likevel noe å si om dette. Faktisk har jeg ganske mye å si om dette, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Da vekkerklokken min ringte klokken 4 i natt for at jeg skulle få med meg siste del av valget, så tenkte jeg som så at jeg egentlig bare kunne sove videre. Etter alle de utallige meningsmålingene var vi jo alle ganske sikre på hvordan dette ville ende, og noe annet ville jo bare være så surrealistisk og sinnsykt som over hodet mulig. Ja, det var faktisk slik at da jeg sovnet igjen etter at valgkamp-resultatet var stadfestet i morges, og våknet på ny noen timer etterpå, så pustet jeg lettet ut fordi jeg trodde det hele hadde vært en drøm. Et tragikomisk mareritt. Jeg antar jeg tok grundig feil. Fy faen, både tenkte, sa og følte jeg. Fy uendelige ganger faen.

For ja, fy faen. I dag er det helt greit å si de styggeste ordene man kan komme på, for ikke en gang verdens styggeste ord, kan overgå alt det denne syke mannen, med en halv kalkun på hodet, står for. Vi rister på hodet, fnyser og ler av denne tragiske hendelsen som har funnet sted over natten, men så veldig morsomt kan vi vel alle konkludere med at det ikke er. For hvordan kan man vel se humor i at en mann som vil frata kvinner retten til selvbestemt abort og som vil hindre muslimer i å sette så mye som en fot innenfor amerikanske landegrenser, skal regjere i verdens aller mektigste land? Mannen som uten forbehold vil fremme retten til å bære våpen, som mener at global oppvarming er et ikke-menneskeskapt fenomen, og at toalettpapir kan erstattes med Paris-avtalen de neste fire årene. Mennesker skal gråte, likestilling skal trampes på og kjærlighet skal forbys. Dette er bare en kort resyme av hva denne mannen har tenkt å foreta seg, men vi kan vel med sikkerhet si at galskapen ikke ender her. Jeg kjenner kvalmen bre seg i kroppen, og jeg skylder ikke en eneste rødløk for tårene mine i dag. Verdens mektigste mann heter fra i dag av Donald Trump, alt takket være det faktum at der finnes så altfor mange mennesker der ute som tror at en mann så full av kulde, rasistiske holdninger og kvinnehat, skal kunne redde en gråtende verden. Det vrenger seg i magen. Fy faen.

Jeg mener at alle mennesker fortjener en sjanse til å bli hørt, men av alle sjansene Trump har blitt gitt, så har jeg enda til gode å høre denne mannen si noe som helst fornuftig. På en annen side kan jeg dessverre ikke skryte på meg å ha vært blant dem som har satt seg mest inn i denne valgkampen, så veldig kvalifisert til å uttale meg om dette er jeg jo ikke. For alt jeg vet så kan det jo til og med hende at det fremdeles finnes et par fungerende hjerneceller under alt det håret, men jeg føler meg kompetent nok til å si at jeg har mine mange tvil. Vel, jeg vet ikke, men en sjanse er vi visst nødt til å gi han uansett, og han skal vel ikke kjøre denne kjerra alene, skal han vel? Dessuten har han jo tross alt hatt en birolle i Sex and the City, for ikke å glemme da han var en hjertevarm person og viste Kevin veien til resepsjonen i Alene hjemme 2. Håper Jackson fra Hannah Montana er neste mann ut. Under kan jo skje, tragedier også. Hører forresten rykter om gratis trøste-taco på Los Tacos i dag. Verden består, enn så lenge. Fy faen.

-B.M

Tankesurr og kald kaffi

fullsizeoutput_471
fullsizeoutput_470fullsizeoutput_46f

Mennesker haster omkring meg. En travel student i møte med dagens tredje kaffekopp, et par ungdomsskoleelever på spring for å rekke neste time. En liten chihuahua som prøver å holde tritt med en forhastet eier, og en effektiv vaskedame som svinger moppen over velvandrende kjøpesentergulv. En eldre dame på vei til frisøren. Blikk møtes. Vi smiler til hverandre. Et ukjent menneske tilfører dagen lys. Jeg viker litt unna, man skal jo ikke holde blikkontakten for lenge, da kan man være kriminell har jeg hørt. Jeg flytter blikket over på nok en forbipasserende skapning. En jente denne gangen. Jevnaldrende, høy, blond. Jeg kjenner blikket hennes hvile på skoene mine. Tenker litt på hva hun tenker på der hun trasker forbi i den beige kåpen sin. Jeg tipper hun tenker at støvletter var et dumt valg i dag. Hun ser ganske smart ut. Eller kanskje tenker hun på taco. Jeg tipper hun tenker på taco. Det er i hvert fall det jeg tenker på. Ja, sånn i tillegg til å tenke på hva andre tenker. For jeg tenker iblant litt på hva andre tenker. Jeg tenker iblant litt for mye på hva andre tenker. Om sånne ting som global oppvarming. Om ananas på pizza. Om presidentvalget i Amerika og frisyren til Donald Trumph. Hva de tenker om femten suketter i en kopp med kaffe og om mennesker som fremdeles spiller Tetris. Om meg, mest av alt. Av og til tenker jeg på om de egentlig tenker noe i det hele tatt. Jeg drikker opp kaffien min som allerede har blitt iskald i møte med vinteren. En liten baby smiler til meg mens jeg surrer skjerfet rundt halsen og jeg tenker med en gang at det er den søteste babyen jeg har sett på minst tre uker. Jeg savner å være baby. Ikke at jeg husker hvordan det var sånn egentlig, men da slapp jeg i hvert fall å tenke så mye.

-B.M

Søndagssysler

_dsc0937
_dsc0999fullsizeoutput_466

Oki, jeg innrømmer det. Have yourself a Merry Little Christmas spilles stille i bakgrunnen og den første snøen har lagt seg på bakken – jeg kjenner julestemningen sakte men sikkert sniker seg innpå. Butikkhyllene er jo allerede fylt til randen med rødbrus, sjokoladedryppende kakemenn og julestjerner allerede, så det gjør jo ikke akkurat saken enklere det heller. Dessuten er vi jo allerede et stykke ut i november, så kanskje er det litt greit uansett.

I dag skinner solen inn vinduet, og selv om gradestokken ikke gjør det særlig fristende å skulle legge seg ut i bikini, eller å i det hele tatt stikke lilletåen utenfor husets fire vegger, så er det veldig fint å se på fra et litt varmere sted. Dessuten gjør det også at jeg kan holde på med alle de småtingene som jeg hadde satt opp på dagens agenda, samt gjøre alt klart til uken som kommer, helt uten dårlig samvittighet for å bare være inne(ikke at jeg har det uansett). Godt å kunne være litt produktiv, selv på en søndag!

Vel, jeg får nok komme meg tilbake til arbeidet(les: ryddingen). Foreldrene mine har nemlig kjøpt seg leilighet, og ettersom jeg planlegger å bli boende hjemme en stund til, så blir jeg med videre på lasset. Jeg kjenner jeg gleder meg allerede, og iveren til mamma gjør det hele bare enda bedre, hihi. Jeg forteller mer siden. Ha en flott søndag så lenge!

– B.M

Når det kiler i tærne

Jeg liker det når regnet faller på ruten og jeg ligger inntullet i nyvasket sengetøy. Vissheten om at jeg fremdeles kan holde øynene lukket en stund til, at alle dagens planer er av typen lystbetonte. Vekkerklokken ringer og Mindfulness-appen på telefonen spør meg om jeg vil meditere, forsøker la hodet pause litt fra dustetanker og puster litt med magen. Jeg liker det når kaffemaskinen fyller huset med lukt og varme, og jeg hører lyden fra ‘God morgen, Norge’ surre og gå i bakgrunnen mens jeg strekker litt på kroppen. Når to ønsker om en fin dag fram tikker inn på mobilen, takknemligheten kiler litt i tærne og jeg synger Veronica Maggio av full hals mens jeg pusser tennene. I dag tar jeg på meg kjole. I dag passer det å gå med kjole.

Skjermbilde 2016-11-04 kl. 10.57.51.png
fullsizeoutput_45b-B.M

Lama, emo-bling og en ganske ålreit person(meg)

Okei, selv om det føles litt som om at det var i går jeg vannet blomster i hagen og at sommerferien fremdeles er på hell, så har jeg faktisk ikke vært aktiv på bloggen på nærmere fire måneder(og snart er det til og med jul!!). Jeg prøver å komme på hva jeg har bedrevet tiden med mens jeg har vært så fraværende, men alt som dukker opp i minnet er bare masse Pókemons og bilder av svidde pannekaker(ikke spør). Men så tenker jeg meg om litt til da, og så kommer jeg på at jeg faktisk har gjort et par tre andre ting også. I løpet av juli-august-september-oktober-og-litt-november, har nemlig følgende hendt..

Jeg har klippet pannelugg,
angret på at jeg har klippet pannelugg,
vurdert å skaffe meg en lama,
vært på plommeslang,
klippet pannelugg igjen.

img_5875

Jeg har fått en flykning til å gråte gledestårer,
spist kanskje femti bakte søtpoteter,
hatt timeslange og hjertevarme telefonsamtaler,
åpnet opp om drømmene mine til pappa,
tatt sikkert førti blodprøver,
fått sånn emo-bling i nesen.

img_4473

Jeg har fått alt for mange hva-gjør-du-med-livet-ditt spørsmål(i hvert fall ett),
sett enda flere Disneyfilmer,
gått meg vill på et sykehus,
blitt klemt ihjel av mamma,
endelig lært meg å stupe kråke,
kjent sommerfuglene danse litt breakdans i magen.

fullsizeoutput_44f

Jeg har tenkt at denne verden er en jævla dust,
skyldt på min ueksisterende støvallergi når jeg har grått,
tegnet snurrebart på alle kjendisene i Se&Hør som jeg kunne ønske jeg så ut som(uten snurrebart seff),
slått meg selv i sjakk(hehe neida),
investert i mange hyggelige kafébesøk,
falt på rumpa i en maurtue,
gjort mattelekser fra ungdomsskolen.

IMG_4228.JPG

Jeg har lært at negative mennesker gjør meg like sliten som jeg ble da jeg svømte 1000meteren i fjerde klasse og trodde at jeg aldri igjen ville se dagens lys,
blitt forelsket i Farmen-Simen,
funnet ut at jeg liker hjorter, men kunne ønske de holdt fuckings kjeft om natten,
at alle klisjékvalmende sitater egentlig gir skikkelig mening,
og at fårikål smaker mye bedre uten får.

I tillegg har jeg spist masse Tom og Jerry-kjeks.

Men sånn egentlig, fra spøk til alvor, så har jeg faktisk gjort noe bra også. Da tenker jeg ikke bare på sånne voksenting som å betale regninger, avrime fryseboksen, ta viktige telefonsamtaler og se dokumentarer på Netflix, men også sånne ting som gjør at jeg kjenner mestringsfølelse og ser frykten avta i blikket til menneskene rundt meg. For eksempel har jeg begynt å synge i dusjen igjen, byttet ut Pepsi Max med næringsdrikker, gitt meg selv minst tjuetre hjertevarme bamseklemmer og bestemt meg for at jeg egentlig er en ganske ålreit person. Sistnevnte sliter jeg litt med å tro på ennå, men enn så lenge er det greit nok å bare late som jeg gjør det. Vel, livet humper i hvert fall videre, og for en gangs skyld tror jeg at jeg har lært meg å lese kompass(okei æsj der kastet jeg litt opp) og kanskje er på litt riktig vei. Nå ble det litt for mye alvor her, så jeg tror det er på tide med en kjekspause igjen. Klem.

– B.M