I tredobbel hastighet

Noen gang tenker jeg at jeg observerer mitt eget liv utenfra. Som om at verden går forbi meg i tredobbel hastighet, som om at tid ikke lenger er tid, og jeg henger etter, herlighet vent da, som om jeg står ved siden av meg selv, det går så fort, det går for fort, kan vi ikke ta en liten pause tenker jeg, vær så snill, vent på meg da, la oss bare telle sammen til ti.

IMG_7144

De siste ukene har vært litt som det. Som timer som blir til dager og dager til uker og plutselig befinner jeg meg på steder jeg ikke en gang visste at fantes. Helt ut av ingenting står jeg bak en kasse og fikler litt med en espressomaskin, fordi jeg vet egentlig ikke helt hvordan den funker, men du vet ikke hvor flink man blir til å late som, når det står en mann med skjegg på den andre siden av disken og bestiller en dobbel Cortado, ja uten en gang å blunke. Kvitteringen klistrer seg til den klamme håndflaten min og jeg ønsker han en fin kveld, selv om klokka bare er elleve på formiddagen, herregud så pinlig tenker jeg og tenker at han tenker det samme. Men så et sted der har timene på ny passert og med ett er arbeidsdagen over; jeg drar hjem, hjem til meg selv, for plutselig har jeg et eget sted å bo, et sted jeg kaller mitt og som gir gjenklang i hele meg. Men jeg klarer ikke helt å lande, omgivelsene fortsetter å gå i bane rundt meg, jeg står på mine egne føtter, men det føles som om jeg snart vil synke sammen, dras ned gjennom underlaget, midt i alt går et hjerte i femten biter, for sånt skjer jo, jeg må holde meg selv. Jeg ringer en venninne, for jeg søker bekreftelse på at jeg ikke er alene selv om verden rundt meg plutselig føles så fryktelig ukjent og annerledes. For det er en ny vei å bli vant til, en ny butikk å handle såpe og havregryn på, nye mennesker og nye omgivelser som møter meg på morgenen når jeg trekker for gardinene. Og jeg klyper meg litt i armen fordi det føles nesten litt i overkant mye, alt på en gang, hva var det som hendte, hvordan gikk alt dette seg til.

IMG_6830

Og jeg gjenvinner pusten, verden senker farten. Saktere saktere saktere. Som om jeg står på busstoppet og venter på bussen som omsider blinker seg inn, en bussjåfør smiler varmt imot meg og sier velkommen inn, velkommen hjem; her hører du til. Og jeg nikker, jeg smiler, sier takk og setter meg ned, jeg tenker at åh, nå var det deilig å sitte. Jeg henter krefter og energi fra setevarmen og kjenner at det faktisk skal bli godt å reise seg igjen også, om litt. For det sies at forandring fryder, at det noen ganger er nødvendig, og jeg er enig, og jeg vet at når jeg omsider lander i meg selv, gjenvinner balansen, når jeg gir meg selv rom nok til å ta plass og kjenne etter, så skal jeg fryde meg, jeg også.

b.m

Reklamer

Alle disse dagene som kom og gikk

Og det er så inderlig vakkert det, dette, hvordan livet og verden forsiktig åpner seg, forsiktig utfolder seg, hvordan ting lysner og hjertet sakte men sikkert tiner, når man våger å ta plass i seg selv.

For jeg har bestandig hatt denne iboende trangen til å skrive fra hjertet, men så ofte har jeg latt den utkonkurreres av frykten for å bli hørt, at noe skal bli feil, at jeg skal være feil. Ordene har satt seg fast i halsen, fingrene stivnet, jeg selv har stilnet, ikke så mye som et ord eller en bokstav på papiret. Iblant har jeg spurt meg selv, håpet på at det snart skal være fullt, hvor mye redsel er det en gang plass til i et menneske.

_dsc1002

Det er rart å se seg selv tilbake, på samme måte som det en tid tilbake ville vært fryktelig fjernt å forutse hvordan alt skulle bli. Hvordan man skulle våge å trå så langt ut av sin egen trygghet, og hvor det hele skulle vise seg å føre hen. Det siste året, det siste halvåret, nye dører har åpnet seg, som et annet liv. Reiser har tatt meg til nye perspektiver, jeg har sett verden bli liten uten føttene mine, opplevelser og minner lagret i hjertet. Jeg har slukt bøker hele, en slags akutt trangt til å lære, veie opp for alle årene jeg lot være. Et sted fant jeg meg selv stående foran store mengder av mennesker med et budskap å spre, en ny jobb, noen lyttet, til meg, jeg kunne høre pulsen hamre i ørene. Men så var det over det også, jeg måtte søke noe nytt. Jeg har vært så usikker på hvor jeg har villet de siste årene, følt meg så fastlåst i meg selv, plutselig tok jeg springfart ut i et åpent hav og bestemte meg for at jeg skulle bli yogalærer. Bosatte meg milevis utenfor min egen komfortsone, lurer på hvor mange ganger jeg bestemte meg for å snu, det var ikke forgjeves. Fremdeles må jeg klype meg litt i armen for å forstå at en drøm ble virkelig, at jeg fikk det til, sånn helt på ekte. Som om en andel av alle disse manglende brikkene, de jeg trodde jeg hadde rotet bort for godt, falt på plass. Men viktigst av alt har vært, er, disse menneskene jeg har møtt, møter på. På reiser, på jobb, på gaten, på veien. Når alt kommer til alt, så er det disse møtene med andre som forandrer en mest av alt. Når kulde møtes med varme, uvisshet med visdom, frykt med trygghet, tårer med smil og forakt med aksept. Når noen tror på deg så mye at du nesten begynner å tro på deg selv. Tenk at mennesker har evnen i seg til å se hverandre, lære hverandre, løfte hverandre, og på denne måte, kanskje, på et vis, redde hverandre.

Skjermbilde 2017-08-20 kl. 21.18.43

Og plutselig står jeg ansikt til ansikt med meg selv igjen, hvor mye kjærlighet kan jeg egentlig romme spør jeg, blir det noen gang blir overfylt, jeg håper ikke det, selv om det iblant føles slik. Jeg er heldig. Jeg bærer ikke lenger bare redsel. Jeg er takknemlig, varmen fyller meg helt ut i tærne.

Og det er så inderlig vakkert det, dette, hvordan livet og verden forsiktig åpner seg, forsiktig utfolder seg, hvordan ting lysner og hjertet sakte men sikkert tiner, når man våger å ta plass i seg selv.

Takk for at jeg får dele, for at du lytter.
– b.m

Klare tanker

Kjære dere,

I mitt hode var egentlig denne bloggen et avsluttet kapittel, men kanskje er det ikke slik det er likevel, kanskje er det ikke sånn at man nødvendigvis bestandig må lukke alle dører fra det som har vært, for å kunne skape forandring og komme seg videre, for å kunne ta fatt på noe nytt. For når alt kommer til alt, når jeg lukker øynene, når fokuset vender innover og jeg kjenner etter i meg selv, da savner jeg dette. Det å skrive, å formidle, savner å kunne dele med dere om stort og smått. For det er i disse ordene at hjertet mitt hører hjemme, og selv om det kanskje noen ganger føles forgjeves og for lite viktig, så kjenner jeg at det på samme tid føles så riktig og så godt likevel.

IMG_2168

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, hvordan fortsetter man et kapittel som egentlig var avsluttet, skal jeg plukke opp tråden der jeg slapp, kanskje skal jeg starte helt på ny? Så mye har hendt siden sist, det er klart, en evighet har passert; august, september, oktober, november, selv desember og snart januar er plutselig forbi. På godt og på vondt har dagene etterlatt seg spor, det føles som en annen tid, og det er vel det også. Men her er jeg, nok en gang, fra et annet perspektiv, kanskje, håper jeg, også med et åpnere, klarere sinn. Med hodet fylt av nye tanker og hjertet av en større andel varme. Jeg har mye jeg ønsker å si, fortelle dere, men for nå tror jeg det blir med dette. De riktige formuleringene vil bli til etterhvert, men til da handler det mest om å få bevegelse i fingrene, trå forsiktig inn i varmen, og ja, føle litt ekstra på disse fornemmelsene av iver etter å skrive igjen.

IMG_1085

Jeg håper at dere har det fint hvor dere er, at ting føles riktig mener jeg. At solen innimellom skinner så sterkt og varmt at dere til og med slipper å få luesveis, holder varmen uten fem lag med klær på(eller er det kanskje bare jeg som gjør sånt). Kanskje vil dere fortsette å følge meg på reisen, la ordene mine treffe dere der det trengs, kanskje ikke, jeg mener, det er ikke nødvendig, det er bare ord, hvem vet, vi finner ut av det. Snart.

– b.m

Å stå stødig i egne sko

Jeg går ofte feil vei, halve livet mitt har jeg gått i motsatt retning av hva jeg burde, kanskje, jeg vet ikke, der finnes ingen fasit, men magefølelsen er dog et faktum. Jeg har tatt valg basert på intuisjon, det har føltes så riktig der og da, men det er ikke alltid det har ledet meg på rett spor likevel. Jeg snubler, men erfarer, reiser meg igjen, prøver på nytt, vender hodet mot en annen veibane. Og kanskje er det det som må til for at vi skal forstå, at vi skal lære. For jeg skjønner at det må handle om mer enn bare et ønske, en idé, flere tanker må involveres, alt må sees fra så mange perspektiver og vinkler. Jeg går runder med meg selv, visualiserer i havet av uendelig mange muligheter, de utallige veiene som er å gå. Jeg blir usikker, for jeg er bestandig redd for å feile. For selv om så mange har snublet før meg, så er frykten så mye større når man bærer den selv, alene. Det er så mye å ta i betraktning, så mange råd og meninger å ta inn over seg, jeg glemmer meg selv opp i det hele. For det å skulle ta gode valg, riktige valg, det krever tålmodighet, det handler om å bruke tid. Du må fundere, sove på det, kjenne etter og gå i dybden, ikke minst må du lytte til hjertet, til fornuft, til sinn, og slik, vil du på sikt kunne forstå hva som er riktig, for deg. Det krever mot å velge, og det krever styrke å skulle stå stødig i det valget man har tatt.

Det siste halvåret har livet mitt forandret seg på så mange måter. Nye tanker, følelser og verdier har kommet til overflaten. Ord, inntrykk og opplevelser har satt hjertet og tankene mine i spill, over tid har jeg kommet nærmere og nærmere meg selv og den personen jeg bestandig har lengtet etter å være. Det er rart å snakke høyt om, for det ligger dypt, det er noe som er mitt eget, ikke noe for alle å forstå, men jeg vil snakke om det likevel, i håp om å kanskje nå ut, til noen.

DSC00723

Jeg har tatt mange valg i livet basert på hva andre skulle måtte tro og tenke. Jeg har gått imot mine egne verdier for å tilfredstille andres, jeg har levd i utakt med mine egne følelser, valgt uten å ta mine egne tanker og behov i betraktning, det har føltes så feil, så vondt, men jeg har fortsatt likevel. Til nå, den siste tiden, for jeg vil ikke lenger leve slik, jeg vil ikke lenger leve bare for andre, og det føles så godt å ha kommet til denne konklusjonen. Den redde delen av meg føler seg egoistisk, men sannheten er at om livet noen gang skal bli godt å leve, så er det er nødvendig og viktig valg å ta. Man kan ikke la være å være seg selv, å leve livet slik man vil, bare fordi andre har noe negativt å mene om det. Jeg trenger ikke å forklare meg, jeg behøver ingen unnskyldning for hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Jeg erfarer og forstår mer og mer om hva som menes med at livet er en reise. For det er det, man kommer aldri frem, men man kommer til stadighet nærmere, lenger, dypere. Selv om veien foran meg er evig, så har jeg kommer langt på vei. Jeg har funnet motet til å følge hjertet mitt. Til å forandre livsstil og leve slik jeg trenger å leve for å ha det godt. Og en slik forandring må skje gradvis, og det må skje av de riktige grunnene, de viktige grunnene, det vet jeg at det gjør, jeg har landet trygt. Det er ikke noe som skjer over natten, og det er heller ikke noe som går automatisk av seg selv. Det krever tilpasning, tilrettelegging og god planlegging. Det siste halve året har jeg tatt små skritt i en ny retning. Yoga og meditasjon har blitt en viktig og stor del av livet mitt. Jeg har tatt i bruk naturens kraft, nærer kropp og sjel med eteriske oljer og plantebasert mat. Jeg harmer ingen, i hvert fall ikke av intensjon, jeg gjør meg selv og andre godt. Jeg er meg selv i en ny format, en bedre versjon, en versjon som føles akkurat slik, som meg selv. Disse beslutningene har lenge vært valg jeg har ønsket å ta, som jeg har vært på vei mot, men ikke vært klar for eller trygg nok til å stå stødig i, før nå. Jeg føler meg klar. Jeg behøver ikke lenger en forklaring på hvorfor, kanskje vil den en gang komme, jeg bærer vissheten selv, men enn så lenge er det viktigste for meg at dette er et valg jeg har tatt for meg selv.

DSC00721

Jeg deler dette av mange grunner. Mye fordi det er og vil være en så viktig del av meg, men også fordi jeg ønsker å bruke bloggen min til å spre et viktig budskap. Ikke bare når det gjelder min livsstil, men også omhandlende det å være trygg på seg selv. Jeg ønsker å fortsette å dele skrive rundt dette temaet, i ulike formater. Jeg kommer aldri til å få noen til å føle seg dårlige fordi de lever eller tar andre valg enn jeg selv gjør, men jeg ønsker likevel å dele reisen min med dere, kanskje også bidra til en positiv påvirkning, uten å mene og si for mye.

Aldri vær redd for å lytte til ditt eget hjerte. Aldri vær redd for å gå en annerledes og ukjent vei. Man lærer så lenge man lever, og om du velger feil, så er det aldri for sent å snu. Stå trygg i dine egne sko, de er tilpasset deg for en grunn, og om noen forsøker å tråkke på deg, bestandig husk at du er modig som tørr å gå din egen vei. Lev i ett med deg selv, dine verdier og dine følelser, fordi du er så heldig som har muligheten til å velge, men også fordi det bestandig vil føre deg dit du trenger å komme.

– B.M

Å gjøre plass til

en gammel mann 
innser etter lang tids
sykdom
at livet 
ikke kan være morsomt
hvis det ikke er trist 
(Bård Torgersen)

IMG_9664IMG_9668

For iblant må man grave dypt, ta opp kampen mot alle innestengte tanker og følelser. Du lar masken falle, du gråter hjertet ut, og slik vil det på sikt vil bli enda større plass til alle gledene og kjærligheten som er på vei. Du er hel, du er levende, du er menneske nå. ♥

Og dette er en annen historie

(1080p)

En liten bestanddel øyeblikk av ro og kjærlighet den siste tiden. Jeg vil dele mer av det gode med dere. Hverdagsgleder. Tanker også. Ord og følelser, kanskje iblant ting som gjør vondt. Ting som engasjerer meg, ting som inspirerer meg, kanskje som også kan inspirere andre, glede andre, kanskje være til hjelp for noen som trenger. Jeg vil skrive en blogg for meg selv, men jeg vil også skrive en blogg for dere. Fremover har jeg bestemt meg for å ta i bruk kameraet mitt mer, filme og fotografere små momenter av hverdagen min, ting som opptar meg, interesserer meg og som jeg ønsker å dele med dere også. Jeg er på vei inn i et nytt kapittel av livet, jeg føler det slik, drømmer jeg lenge har bært på, men vært for redd til å snakke høyt om, jeg tar fatt på en ny historie. Den blir vakker, den blir vondt, den blir sår, og den blir fylt av latterkramper og smilehull, jeg er sikker. Den blir min, jeg skal skrive den selv, og jeg ønsker å ha dere med meg på veien.

Håper alt er bra hos deg ♥ Klemmer i fleng.
– B.M

Søndagssysler

_dsc0937
_dsc0999fullsizeoutput_466

Oki, jeg innrømmer det. Have yourself a Merry Little Christmas spilles stille i bakgrunnen og den første snøen har lagt seg på bakken – jeg kjenner julestemningen sakte men sikkert sniker seg innpå. Butikkhyllene er jo allerede fylt til randen med rødbrus, sjokoladedryppende kakemenn og julestjerner allerede, så det gjør jo ikke akkurat saken enklere det heller. Dessuten er vi jo allerede et stykke ut i november, så kanskje er det litt greit uansett.

I dag skinner solen inn vinduet, og selv om gradestokken ikke gjør det særlig fristende å skulle legge seg ut i bikini, eller å i det hele tatt stikke lilletåen utenfor husets fire vegger, så er det veldig fint å se på fra et litt varmere sted. Dessuten gjør det også at jeg kan holde på med alle de småtingene som jeg hadde satt opp på dagens agenda, samt gjøre alt klart til uken som kommer, helt uten dårlig samvittighet for å bare være inne(ikke at jeg har det uansett). Godt å kunne være litt produktiv, selv på en søndag!

Vel, jeg får nok komme meg tilbake til arbeidet(les: ryddingen). Foreldrene mine har nemlig kjøpt seg leilighet, og ettersom jeg planlegger å bli boende hjemme en stund til, så blir jeg med videre på lasset. Jeg kjenner jeg gleder meg allerede, og iveren til mamma gjør det hele bare enda bedre, hihi. Jeg forteller mer siden. Ha en flott søndag så lenge!

– B.M