Ekte kjærlighet og bobler av såpe

Og om du har glemt det, så vil jeg fortelle deg, at der finnes steder, dager, øyeblikk, bestående av ingenting annet enn kjærlighet, familie, bestående av latter, smil, av femten tårer glede. Noe å tenkte tilbake på når man glemmer hvor vakker livet iblant kan være. Fylt av godhet, varme og genuin lykke. Og selv om helgen er over, selv om dagene og livet går videre, så er minnene lagret trygt i hjertet. ♥

Stille ord

(1080 p)

Fingrene står litt fast, flyter ikke like lett bestandig. Der er så mye å se, så mye å høre, jeg tenker tanker som jeg ikke får ut i ord. Det er mye jeg vil si, men akkurat nå føler jeg mer for å være litt stille. Det er så mye vakkert å vitne til, selv når sommeren er fylt med regnvær. Du må ikke glemme å løfte på hodet, du må ikke glemme å være. ♥

Det vakreste av alt

Forventningene stiger, for livet er godt, og jeg sier det, lar folk se det, det skremmer meg, jeg skremmer meg selv, hvor skal jeg gjemme tårene nå? Jeg vet ikke. Kanskje er det en frykt jeg bygger selv, planter og gror i mine egne tanker, jeg innvikler det hele, for det er jo ikke slik det er. At bare fordi man ler, så er det ikke lenger lov at livet skal gjøre vondt. Jeg tror ikke på lykke som noe konstant, å være lykkelig, en opplevelse, dog ikke en tilstand. For ting passerer. Du trekker for gardinene, solen som stod høyt på himmelen i går er ute av horisonten, det regner. Jeg vil ikke være en pessimist heller, det bor ikke i meg, jeg setter løvetann i den fineste blomstervasen. Så fint å se deg som dette, sier de, som om puslespillet er ferdig, jeg er hel og fullkommen, uten en eneste sprekk eller manglende brikker.

Etter disse årene med blogging har jeg ofte stilt meg selv spørsmål om hva som er for mye, og hva som er greit, å dele, mener jeg. Jeg trives ikke med å være for privat, men samtidig har jeg delt så mye, at det ville føltes unaturlig å utelukke de sidene som føles viktige å få vist. Og selvsagt vil man dele det med omverdenen når livet er fint. Når blomstrene spirer i magen og smilet nesten går rundt. Når jeg føler at det hele er verdt det, at det ordner seg, det ordner seg. Men så begynner tårene og renne igjen, skal jeg dele det også? Jeg gjør sjelden det, sånn direkte i hvert fall.

IMG_8718

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det slo meg her om dagen. Det virker ut i fra det du skriver som om at det går så bra det deg, det er så flott å se at du har det så fint. Det stikker litt i hjertet når jeg hører det. Ikke fordi det er feil, for jeg har jo roser i magen, men der er torner på dem også. Jeg vet mange av dere som leser bloggen min har fulgt meg på veien, at noen av dere også har gått veien sammen med meg, ved siden av meg, ventet på meg, fulgt etter meg. Og jeg trenger å få sagt, at selv om jeg ler og du ikke, så gjør du ingenting feil, du er på vei, og selv om du ler når jeg gråter, så er det greit, jeg er på vei jeg også, fremdeles, hele tiden. Jeg blir så redd i det jeg er i ferd med å fremstille livet mitt som så lyst og vakkert, så feilfritt og så godt å leve. Det er jo det, iblant, men det er bare deler av det, jeg trenger å få sagt det også.

For jeg gleder meg til å våkne opp om morgenen, drikke kaffe med et menneske som får meg til å smile som en dust når jeg går rundt for meg selv. Jeg nyter livet mens jeg ler sammen med vennene mine og danser omkring, kan ikke en gang danse, men det spiller ingen rolle. Jeg gjør yoga og mediterer, går barfot i skogen og kjenner luften fylle lungene mine. Ligger i sengen min og hører regnet tromme på ruten, brenner røkelse og lever meg inn i en bok som tar meg langt av sted. Jeg sitter på verandaen og drikker hvitvin, inntullet i tre ullpledd og hører på Trevor Hall, ser solen går ned, blir klemt og holdt rundt, jeg har sommerfugler i magen. Og i disse øyeblikkene er livet perfekt, men ikke på den måten at vondt ikke eksisterer, men på den måten der jeg tillater det gode å ta større plass.

IMG_9158

Jeg er lykkelig, og jeg er trist, og jeg ler, gråter hjertet ut. Livet er fantastisk og livet er fryktelig vondt, men det er ekte, jeg lever, og det er det vakreste av alt.

Dit hjertet tar deg

Det er så rart å tenke på. Hvordan man kan gå fra å være ingen, kanskje alt, noen man beundrer, noen man ikke liker, helt til man en dag finner seg selv igjen, den man har vært hele tiden, setter deg ned i godstolen, tar plass i sitt indre hjem. Men veien er så lang. I en alder av fire trodde jeg at jeg hadde funnet meningen med livet. Jeg fant min livsglede i hundevalper og tanken på at jeg en dag, da jeg ble stor, skulle bli verdens beste dyrlege, og kanskje var det slik det var akkurat da. Tiden forandrer seg, det gjorde jeg også. Da jeg var åtte fortalte jeg alle at jeg digget heavy metal, gikk stolt rundt med Iron Maiden t-skjorten som jeg hadde stjålet fra storebroren min sitt klesskap, jeg ville jo også være kul, låste meg inne på rommet mitt og sang av full hals til Spice Girls. Jeg valgte en blå sekk med grønne dinosaurer på til først skoledag, sorte Spiderman-støvler, fortalte alle guttene i klassen at jeg elsket å leke med biler, de syntes jeg var gøyal, etter skolen gjemte jeg på barnerommet, druknet i Barbiedukker og rosa tyllskjørt. Jeg spilte fotball i ti år, gruet meg bestandig til trening, men det var jo gøy, det syntes jo alle de andre. Jeg valgte å gå studiespesialiserende på videregående, selv om jeg er glad for det i dag, var det ikke det jeg ville den gang, andres forventninger veide tyngre enn mine egne ønsker, dessuten var jeg jo ikke gammel nok til at mine egne tanker var fornuftige til å stole på? Tre år senere søkte jeg om å studere foto i New York, tenkte jeg måtte gjøre noe modig og spennende, takker gudene i dag for at studiet ble avlyst, hadde neppe overlevd en halv verden borte fra alt jeg har kjært, så lenge. Videre valgte jeg å starte på folkehøgskole, men jeg måtte gjøre noe viktig, valgte veldedighets-linje, føltes godt å fortelle til andre, jeg skulle være en ressurs, hjelpe noen. Jeg byttet linje etter to uker, fant ut at jeg hadde mer enn nok med å hjelpe meg selv på det gitte tidspunktet, fikk ikke det til heller. Jeg vet ikke. Det sies at veien blir til mens man går, men det er fort å gå seg vill, jeg har vært på feil spor flere ganger enn jeg kan huske. Senest for en måned siden søkte jeg lærerstudiet, et valg basert på ordtaket «det er viktig å gå en trygg vei», det var ikke mine ord.

IMG_9294

Fornuften bør veie tungt, det tror jeg på, det er nok viktig. Et valg kan som regel ikke kun baseres på et ønske, og det er viktig å la avgjørelsen avspilles noen ganger i hodet, å ta skikkelig sats før man velger å hoppe, man må være forberedt. Likevel er det en annen faktor som også spiller en stor rolle, hva sier hjertet ditt?

Jeg trodde aldri jeg skulle komme dit hen at jeg kunne og ville våge å leve livet mitt på bølgelengde med mine egne følelser og den personen jeg egentlig er. Det er et vanskelig valg å ta i dag, sies å være en utrygg vei å gå, kanskje har det alltid vært, hva tenker de andre, hva gjør de, velger de klokere enn meg, er jeg god nok? Men disse følelsene man bærer, de eksiterer ikke i alle, de er individuelle, unike, og like viktige på hver sin måte. Så her sitter jeg da. Jeg er 20 år, snart 21, har ennå ikke begynt å studere, det har ikke vært riktig for meg, andre ting har måtte kommet før, jeg er ingen skuffelse. Jeg kom ikke inn på Skrivekunstakademiet i år, men jeg er ikke trist av den grunn, jeg velger prøve igjen, dog har avslaget ført meg på nye veier. Om et halvt år vil jeg være utdannet yogalærer, en drøm jeg har bært på lenge, i frykt for å si høyt, gjør jeg noe viktig nok? Jeg elsker det, en lidenskap, det gjør meg godt, jeg puster med hele kroppen og jeg vil spre budskapet. Senere vil jeg studere filosofi, bruke tankene mine og hjertet mitt til å fundere over store spørsmål. Jeg drømmer fremdeles en dag om å bli forfatter, skrive bøker som andre skal finne sjel og glede i. Jeg går min egen vei, jeg tar plass i mine egne sko, har egentlig begynt å gå uten, jeg føler jorden under føttene mine, kanskje blir jeg møkkene, men liker det best sånn, og det føles riktig, og viktig, det passer, for meg.

IMG_9130

Du må vite det, at uansett hva du velger å gjøre, så har du alltid noe å gi til denne verden. Enten det er kvitteringen i kassen på Kiwi, eller det er smertestillende medisiner til en syk pasient, avkuttede roser fra Mestergrønn, hjelp til å finne frem til biografi-hyllen på biblioteket. Kanskje et varmt smil til en forbipasserende du ser på gaten, du behøver ikke være grunnleggeren av en revolusjon, men kanskje blir du det likevel. Fordi du er viktig, fordi du er deg, og de valgene du tar, som er basert på hva du ønsker og brenner for, vil bestandig føre deg på riktig veg. Hvem vil gå til en lege som hater yrket sitt, han hadde kanskje gode karakterer på skolen, valgte utdannelsen basert på hva noen andre forventet av han, der er ikke for sent å snu. Hjertet vet alltid hva det vil, og når du trekker pusten helt ned i magen, så kjenner du det nok, at dette er din vei, for den føles riktig, og viktig, for deg.

-B.M

Tilstede

09.38

Skal du sitte her? Jeg nikker. Rekker ut hånden for å ta imot koppen hun holder mot meg, vi smiler. Setter meg i den myke sofaen, solen er på himmelen, utenfor har verden våknet til liv, det er likevel stille. Jeg kan høre pusten min, radioen spiller lavt i bakgrunnen, musikk fra en annen tid, jeg lytter. Kjenner kroppen hvile mot underlaget, jeg er varm, jeg er trygg. Kaffen brenner meg lett på tungen, jeg skvetter litt, men det gjør godt, jeg er ikke redd, har ikke vondt. Her jeg sitter, lukker forsiktig øynene, ingen ser meg, jeg ser ingen, men jeg er her. Nå. Dagen er ung, hendelser skal finne sted, hjertet vil slå fortere, men akkurat her, akkurat nå, er der fred. Inni meg hviler roen, den er bestandig der, jeg er bestandig her, tryggheten eksiterer. Jeg puster, forsiktig inn, forsiktig ut, jeg er tilstede.

fullsizeoutput_610IMG_8897fullsizeoutput_611

Hvor er du, hvorfor gjør du som du gjør, har du det bra? Mennesker farter av sted, en mann hvit frakk, en annen i sort dress og med en koffert i venstre hånd, livet er så travelt, er det noen som ser, er det noen som hører? Volumet skrus opp, hastigheten øker, fortere, fortere, fortere. Et lite barn forsvinner i mengden, er det noen som kjenner han, sokkene er dratt over buksekanten, hastverket er et faktum, er det noen som enser det? Latter i det fjerne, gråt i det stille, en liten hund gjør fra seg i enden av en blindgate, duene har fellesmøte i parken. Noen har glemt å slokke lyset, døren har blitt låst på autopilot, det begynner å regne, har noen husket paraply? Hvem er du, hva lever du for, husker du å puste selv når verden haster forbi?

Hva enn det er

IMG_1027

Lytte til fingre som forsiktig treffer tangentene på et piano

Sitte på kafé og la filterkaffe brenne meg forsiktig på tungen

Bla gjennom Tumblr og føle bilder og sitater treffe meg i tankene

Lese inspirerende bøker fra pappa sin bokhylle

Tagge vennene mine i dustete memes som får meg til å le mer enn jeg burde

Skrive ord som kommer helt fra hjertet

fullsizeoutput_483

Reise til et ukjent sted, erfare og oppleve nye omgivelser

Ligge innpakket i nyvasket sengetøy, høre regndråper danse på ruten

Gjøre yoga i en luft av duftlys og varme

Gi av meg selv, vise godhet overfor andre

Ta av meg selv, respektere alt jeg er

Ha mel på hendene, kjenne lukten av gjærbakst fra ovnen

Tilbringe tid med mennesker som er av stor betydning for meg

fullsizeoutput_4ab

Omgi meg selv med lystige tanker og positiv energi

Overraske noen ut av det blå, en hyggelig lapp i matboksen

Meditere og puste med magen, bli bevisst på egne tanker

Ringe til farfar, høre han lyse opp gjennom telefonrøret

Synge av full hals, selv når jeg har vondt i halsen og stemmen er sår

Møte meg selv i speilet og smile så varmt at jeg kjenner det helt ned i tærne

fullsizeoutput_417

Hva enn det er som gjør deg godt, gjør det ♥
– B.M

Et ukentlig ritual

Den siste tiden har jeg flere ganger i uken tatt med meg Mac og satt meg på en kafé i byen, helt alene. Noen ganger leser jeg, andre dager liker jeg best å skrive. Jeg finner en slags ro og inspirasjon der jeg sitter, omringet av mennesker, men likevel i egne tanker. Dette året har primært gått med til jobb og andre prioriteringer som har vært viktige for meg, altså ingen studier. Iblant savner jeg det å måtte stå opp tidlig for å dra på skolen, det er rart med det, hvordan det man pleide å se på som et ork, plutselig er noe man lengter etter. Vel, den tiden kommer nok snart den også, til høsten braker det løs igjen, jeg gleder meg, men enn så lenge nyter jeg friheten.

Skjermbilde 2017-03-29 kl. 19.44.44
fullsizeoutput_454
Skjermbilde 2017-03-29 kl. 19.48.44

I dag startet dagen tidlig med venninnebesøk, før jeg senere pakket vesken og tok turen til Espresso House. Jeg liker egentlig ikke så godt å gå på de store kjedekaféene ettersom de ofte er så fulle av både mennesker og bråk, men likevel er det noe med atmosfæren her som gjør at jeg til stadighet kommer tilbake. Dessuten er sesong-kaffen de lager her veldig god(selv om prisen er en smule stiv, ugh). Håper noen fra Espresso House leser dette og anbefaler sjefen å sponse bloggen min med gratis kaffe. Det er et forslag jeg er svært åpen for, hehe.

Håper onsdagen er fin!
– B.M