Vårluft

fullsizeoutput_4eafullsizeoutput_4eb

Hun kjenner det i hele seg, nytt liv er på vei, sakte men sikkert, luften gjenvinnes, frosten viskes bort. Desember, januar, februar, det er forbi, vinter blir vår, smelter bort i solstrålene som forsiktig slipper fri gjennom skylaget, litt etter litt, restene dør hen. Snart skal hun plukke hvitveis fra grøftekanten, kaste brødsmuler til måkene ved elva, puste vårluft i de slitne lungene sine. Hun kan nesten ikke vente med å hente frem den rutete duken fra veggseksjonen i stuen. Legge den forsiktig i piknikkurven, sammen med solbærsirup på glassflaske, grønne druer og surdeigsbrød, den gullakkerte sykkelen står klar i bakgården. Gresset i parken har allerede begynt å bli grønt, hun ser det fra soveromsvinduet, barn slår hjul mellom buskene, hun lengter allerede. Der skal hun sitte til solen går ned, etterpå skal hun trille sykkelen ved siden av seg, bare føtter, hele veien hjem, la den hvile på stedet til morgenen kommer, solen står opp på ny. Hun vasker solkrem bort fra ansiktet, skrubber føttene i badekaret, et hvitt laken dekker kroppen hennes der hun ligger stille i midten av den store sengen. Fuglene synger døgnet rundt nå, hun vet ikke hva de kvitrer, men hun er ikke lenger så ensom. Et sted der inni seg, hun kjenner det, hjertet har begynt å tine.

Tyngde

fullsizeoutput_2a9fullsizeoutput_2a8

Vandrer nedover frostlagte gater. Åttende februar. Det er iskaldt, putter hendene i lommene på den sorte kåpen, surrer skjerfet enda litt tettere rundt halsen. Har luen trukket langt ned over ørene, ser ut som en dust. Påsminkede roser i kinnene, duse farger på leppene. En tigger sitter avkledd på bar bakke. Har sine vondter brettet ut over iskald brostein, legger svakheten fra seg for alle å se, jeg går forbi med nesen i sky, hever hodet over sannheten, hvem er jeg, herregud, hva har det blitt av meg. Jeg er så sterk, for ingen kan se meg. Jeg er så modig, for ingen forstår at jeg er svak. Jeg går på trikken, legger fra meg vesken i setet ved siden av. Plugger øreproppene i telefonen, lar tankene vandre av sted. Blir jeg lettere nå. Jeg kommer hjem. Står på trappen. Tramper av meg snøen som har festet seg til de svarte støvlettene. Jeg låser meg inn i leiligheten, låser meg inne i leiligheten. Tar av meg skoene. Henger jakken fra meg på knaggen. Blir jeg lettere nå. Bretter skjerfet sammen og legger det i skuffen på den gamle kommoden, samme med luen, buster til håret. Blir jeg lettere nå. Tar av meg smilet. Legger det forsiktig fra meg på hyllen, midt mellom de brune skinnhanskene og flosshatten jeg har arvet etter farfar. Jeg legger alltid fra meg smilet der, der er det trygt, litt på avstand, lar meg være i fred. Jeg går videre inn på badet. Møter meg selv i speilet, slitne øyne, gusten hud. Det er rart hvordan sannheten kan pakkes inn og bli så langt borte for andre, mens i ensomhetens rom er den bestandig nær, bestandig tilstede. Jeg vasker hendene. Vasker ansiktet. Kjenner tårene blusse opp, de kommer senere enn forventet. Vasker øynene. Vasker øynene. Vasker øynene. De kan ikke vaskes, vasker seg selv. Jeg gir etter. Tar av meg buksen, tar av meg genseren, henger dem forsiktig over den slitte krakken. Blir jeg lettere nå. Legger undertøy i skittentøyskurven. Drar strikket ut av håret, det er fett, faller ned på de bleke skuldrene mine. Jeg blir naken, bare meg, uten klærne, uten sminken. Uten skallet, bare meg. Blir jeg lettere nå. Setter meg på gulvet i dusjen. Lar vannet omfavne kroppen, lar håret bli dryppende vått. Vasker av meg kulden, vasker av meg restene av enda en dag i evigheten. Skrur av kranen, setter føttene på flisene, tørker av meg vannet, naken fremfor speilet. Er jeg lettere nå, hvisker jeg stille, er fremdeles like tung.