Tilstede

09.38

Skal du sitte her? Jeg nikker. Rekker ut hånden for å ta imot koppen hun holder mot meg, vi smiler. Setter meg i den myke sofaen, solen er på himmelen, utenfor har verden våknet til liv, det er likevel stille. Jeg kan høre pusten min, radioen spiller lavt i bakgrunnen, musikk fra en annen tid, jeg lytter. Kjenner kroppen hvile mot underlaget, jeg er varm, jeg er trygg. Kaffen brenner meg lett på tungen, jeg skvetter litt, men det gjør godt, jeg er ikke redd, har ikke vondt. Her jeg sitter, lukker forsiktig øynene, ingen ser meg, jeg ser ingen, men jeg er her. Nå. Dagen er ung, hendelser skal finne sted, hjertet vil slå fortere, men akkurat her, akkurat nå, er der fred. Inni meg hviler roen, den er bestandig der, jeg er bestandig her, tryggheten eksiterer. Jeg puster, forsiktig inn, forsiktig ut, jeg er tilstede.

fullsizeoutput_610IMG_8897fullsizeoutput_611

Hvor er du, hvorfor gjør du som du gjør, har du det bra? Mennesker farter av sted, en mann hvit frakk, en annen i sort dress og med en koffert i venstre hånd, livet er så travelt, er det noen som ser, er det noen som hører? Volumet skrus opp, hastigheten øker, fortere, fortere, fortere. Et lite barn forsvinner i mengden, er det noen som kjenner han, sokkene er dratt over buksekanten, hastverket er et faktum, er det noen som enser det? Latter i det fjerne, gråt i det stille, en liten hund gjør fra seg i enden av en blindgate, duene har fellesmøte i parken. Noen har glemt å slokke lyset, døren har blitt låst på autopilot, det begynner å regne, har noen husket paraply? Hvem er du, hva lever du for, husker du å puste selv når verden haster forbi?

Kraków gjennom linsen

fullsizeoutput_4b3fullsizeoutput_4d8fullsizeoutput_4d1fullsizeoutput_4bbfullsizeoutput_4bcfullsizeoutput_4cffullsizeoutput_4d2fullsizeoutput_4e2fullsizeoutput_4bf
fullsizeoutput_4b9
fullsizeoutput_4b7

Noen highlights fra helgens jentetur. Krakow er virkelig et vakkert sted, og jeg og Amalie har kost oss så mye. Til tross for at den gjennomsnittlige polakk lett kan fremstå(!!) som en smule kald og fraværende, så skulle jeg gjerne tilbragt flere dager i denne fine byen. Sightseeing, kafébesøk, velvære, latter og solskinn. Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men denne turen har virkelig vært en drøm. Man er virkelig prisgitt menneskene man har rundt seg, samt også det faktum at man har muligheten til å dra til andre land og oppleve nye steder og sider av verden. Jeg er så glad for at jeg er så heldig som jeg er, for at jeg har kommet dit hen at jeg er i stand til å nyte en slik tur, med tankene på det som faktisk spiller en rolle her i livet. Vel, nok poetisk snakk fra min side, håper dere har en fin uke så langt, vi skrives. ♥

– B.M

Hjertet slår


Litt hulter til bulter, et lite innblikk i noen fine øyeblikk fra den siste tiden, det har vært mange av dem. Å være omringet av hjertegode mennesker, morsomme mennesker, mennesker som får meg til å smile. Jeg blir varm, litt fordi jeg drikker så mye kaffe, men også fordi jeg har mennesker i livet som får meg til å føle glede og kjærlighet, at jeg er av betydning for noen. Jeg synes det er viktig å snakke høyt når man har det vanskelig, men like viktig er det å vise verden når livet er godt også, en balanse, det gjelder vel det meste. Mennesker blir skutt, diagnostiserte med kreft, alvorlige psykiske lidelser oppstår, noen eier så lite penger at de i desperasjon må tigge hos andre, eksistensen av elendighet i verden er et faktum, triste ting skjer hver eneste dag. Men, det er fort å glemme, det samme gjør fine ting. Når jeg blir voksen(les: når jeg føler meg voksen), skal jeg starte en nyhetskanal som bare handler om lyspunker i verden, de finnes nemlig de også, jeg tror man trenger å sette enda mer lys på det, på samme måte som man setter mye lys på alt som skaper frykt og tårer. Det er lov å ha det vondt, men det er lov å være lykkelig også, selv hvor svart verden iblant kan se ut. Det man fokuserer på ekspanderer, selv hvor vanskelig det er å forestille seg solskinn når man kjører i en tunell. Det er utfordrende å leve, men der er fremdeles øyeblikk og mennesker å være til for, livet er kanskje ikke konstant godt, men midlertidig godt, jeg puster det inn. Jeg kjenner det, et sted der inne, hjertet slår.

Håper dere har det godt. ♥
– B.M

1/7

DSC00578DSC00560fullsizeoutput_33cfullsizeoutput_33bIMG_5166IMG_5165

18 våkne timer av latter, kroppsvisitering, luft under vingene, turistattraksjoner, rulletrepper, frisk luft og sol i ryggen. Et part tre av dem også tilbrakt på kafé, i utvalgte favorittbutikker, på verdens fineste Les Miserables. Gåsehud, gnagsår, glede. London er like fint som jeg husker. 

Nils-Øivind Haagesen

«jeg skal holde deg til du sovner
hva om jeg ikke sovner?
jeg skal holde deg»

fullsizeoutput_1f9

«kjære Gud
er det her du vil jeg skal være
var det dette du så for deg
gjør jeg nytte for meg
er jeg til glede
for andre»

dsc00428

(02.24)
«og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noen sinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg»

img_0340

«lurer på å bytte ut alt jeg vet
mot alt jeg ikke vet
heller vite alt om alle
og ingenting om meg»

img_0460

«en slags lettelse
å tenke på livet sitt som
en nasjon
som opprettelsen av en nasjon
eller en stat
et klassesamfunn
på en ellers øde planet
i en folketom galakse

et slags håp i
å tenke at alle statsoverhodene
bare er meg
at alt de krangler om
bare er mitt

at krig
og terror
og forfølgelser
bare er søvn

og snart skal jeg våkne»

(takk)

Lysglimt

Det er rart hvordan dagene mer eller mindre føles som den samme. Lyden av vekkerklokken som ringer, følelsen av kaffe som brenner meg forsiktig tungen. Tar femten bilder av frokosten min, men lyset er dårlig, så jeg sletter dem alle. Mennesker som haster forbi på vei til jobb, meg selv som vandrer omkring i min egen kaotiske boble. Pappa som ringer, mannen i kassen på Kiwi som høflig spør om jeg ønsker kvitteringen på mitt faste og dustete innkjøp. 67,90 kr, jeg vet det, «nei takk». Regndråper treffer paraplyen min mens jeg løper for å rekke toget. Medfølende blikk og billettkonduktøren som gjengjelder smilet mitt mens han nikker bekreftende. Lukker øynene og lar James Bay fylle ørene mine. Enda en telefonsamtale. Varmende ord over en soyalatte uten koffein. Det blir mørkt, jeg skjærer meg på kniven i det jeg kutter tomater, rasper ost som en eller annen idiot. Taco-tirsdag, taco-torsdag, samme faen. Hjertet som brister i møte med nyhetskanalen. Det blir enda mørkere. Pusser tennene med Solidox hvite tenner og sjekker med hvithetskalaen på tuben, mens jeg skamfull passer på at ingen ser meg. Krøller meg så langt inn i dyna at jeg frykter hvordan jeg skal komme meg løs og på føttene om det begynner å brenne. Helvete. Blar gjennom Instagram for trettifemte gang mens jeg kjenner øynene svi av trøtthet. Noen kvelder ender i drømmeland, andre holder meg våken  til solen står opp på ny og jeg spoler tilbake til start.

Men så en dag er det tirsdag. Klokka er fem på åtte, og jeg står der med håret surret inn i et håndkle og lukter friskt av appelsinsåpe fra Lush. Vekkerklokken har ringt, dagens første kaffe blitt fortært, men inni meg føles ingenting lenger som det samme. I gjenskinn fra vinduet ser jeg en skikkelse danse lett over slitte eikegulv. Lar Clocks Go Forward fylle ørene på ny, men denne gangen lytter jeg. Hører og erfarer hvert eneste ord. Stormen stilner, redselen hviler i fred på bare skuldre. Jeg møter mitt eget blikk i speilet. Håret står bustete til værs, men jeg ser levende øyne og smil. Genuint og varmt. Et øyeblikk av glede og fremtidshåp. En skikkelse fylt med en større andel aksept og forståelse. Tar enda en dans på føtter som kan bære meg. Kraftfulle armer som jeg kaster rundt meg mens jeg kjenner sommerfuglene hviske forsiktig i magen. Hviler i visshet om det som kommer og går. For livet kan være så vondt, men iblant så uendelig fint.

img_1611

Tre måneder siden sist. Et kvart år. Åttini dager, for å være helt nøyaktig. Jeg stanser der. Jeg har sluttet å telle minutter, jeg har ikke lenger tid til slikt. Plutselig går dagene så fort, men forskjellen fra før er at jeg oftere klarer å holde tritt med dem. Ligger ikke bestandig to uker etter, må ikke hele tiden stanse opp for å gjenvinne pusten. Det hender at jeg stanser opp nå også, men da heller for å trekke pusten ekstra dypt inn. For å kjenne luften, varmen og kjærligheten bre seg ut i fingertuppene, for å la frykten sive forsiktig ut gjennom nesen. Det er kanskje ikke alltid så lett som det høres ut som. Ganske ofte føles det ærlig nærmere umulig. Dog har jeg lært at følelser og realitet ikke alltid stemmer overens. Noen dager kjenner jeg nesen bli tett, hender å tenke at dette, dette går ikke, dette greier jeg ikke. Kjenner pusten stoppe opp ved kanten av neseboret, frykten som tar springfart og suser tilbake inn der den nylig slo rot. Nei, ikke i dag, nei virkelig ikke i dag. Men disse dagene der jeg tenker at jeg mer enn noe trenger å ta en pause, der jeg snubler og går rett i asfalten, kanskje attpåtil med trynet først, ja da stanser jeg opp. Da hviler jeg. Trekker pusten helt ned i storetåen, prøver lete meg febrilsk frem til roen og tenker at i morgen, i morgen skal jeg fortsette fremover igjen. For det er kanskje langt igjen å gå, men veien tilbake er så uendelig mye lenger. Det kommer til å ordne seg, helt på ekte, du må ikke glemme det.