OM GRØNT GRESS OG TILSTEDEVÆRELSE

Pusten beveger seg inn og ut av lungene mine, brystet løfter seg forsiktig opp, før det synker igjen, på ny, igjen skjer det, og så enda en gang. Det gjør godt, jeg kjenner det nå, at roen tar plass i meg. Det var lenge siden, tenker jeg. Tenker på timer som har blitt til dager som har blitt til netter som har blitt til uker, plutselig har fire av dem passert, jeg kan ikke huske sist jeg var tilstede i meg selv. 

Livet hender, og noen ganger kjennes det litt som om alt skjer på en gang, andre perioder føles alt bare så alt for stille. Jeg har alltid hatt vanskelig for å finne en balanse i måten jeg lever på, i hvordan jeg disponerer tiden min, kreftene mine, hvordan jeg finner meg selv i de tingene jeg gjør, som om det enten er alt eller ingenting, aldri en vei imellom. Og som det; plutselig går verden i baner rundt ens eget hode, svimmelheten fyller en, jeg griper tak i et bord for å unngå å møte det harde underlaget; som å tenke at nå, nå er det litt mye, nå går det litt for fort her, jeg dytter forsiktig inn bremsen, jeg må sette meg ned litt, jeg er nødt til det; du også. 

fullsizeoutput_10a8.jpeg

Litt rart er det jo, hvordan det å ta vare på seg selv er det første som faller bort når livet skrur opp farten, i disse periodene hvor denne ekstra varmen og omsorgen kanskje behøves som mest, men så er det kanskje ikke så rart likevel, at det er slik det blir. Vi har så fort for å tro at det å mestre og prestere er det som gjør oss til hvem vi er, uten helt å tenke på at det er når alt dette faller bort at vi står igjen med det som er kjernen. Så lenge jeg kan opprettholde en fasade av solskinn og imøtekommende smil, så er det ingen som behøver å vite at jeg kan tegne smilefjes i støvet på mitt eget nattbord, at jeg ikke har vært på yogamatten min på fire uker, tankene mine har i ukesvis feriert i en distansert tilværelse. Som om alt som jeg vanligvis kategoriserer som viktig i livet mitt, har kommet i andre, kanskje tredje rekke, nesten blitt borte, det resterende livet tar for stor plass, har ikke en gang rom til meg selv. Man kan være så vellykket man bare vil fra utsidens innsyn, men om ikke hjertet og hodet henger med, hvilken rolle spiller det vel da? Det kan være vanskelig å forstå, og så fort å glemme bort, hvordan denne tilstedeværelsen i en selv er en så viktig og essensiell byggestein i en solid grunnmur. Likevel tror jeg, når man først har innsett det, gjenoppdaget det, funnet frem til sannheten i seg selv, så har man bestandig denne vissheten å vende tilbake til. Som nå.

fullsizeoutput_1097.jpeg

For veien tilbake til en selv er aldri så lang som man kanskje tenker når vinden først har satt inn, tankene blitt uklare. Kanskje iblant er det ikke mer som skal til enn bare et ekstra par dype pust ned i magen, fem minutter på morgenen til å vende fokus innover, jeg strekker litt ekstra på kroppen i det jeg våkner. Stopper opp på vei til toget for å kose litt med en velkjent gatekatt, smiler varmt til en flokk asiatere som holder på å springe meg ned der jeg har stanset opp; jeg fascineres av deres fascinasjon av disse vakre omgivelsene jeg har blitt helt blind på. Jeg kjenner fornemmelsene av joggeskoene mine som møter asfalten, den friske brisen som kiler meg forsiktig i nakken. Det lukter av sommer ute, når jeg ser rundt meg kan jeg ikke huske sist gresset var så grønt. Så skjønt, tenker jeg.

Pusten beveger seg inn og ut av lungene mine, brystet løfter seg forsiktig opp, før det synker igjen, på ny, igjen skjer det, også enda en gang. Det gjør godt, jeg kjenner det nå, at roen tar plass i meg. Nå er jeg hjemme, tenker jeg, som det. 



- b.m

DETTE ER FORTSETTELSEN

Kjære du.

Jeg tenker så ofte at jeg behøver en ny begynnelse, at ikke ting er godt nok som det er, jeg strekker ikke til, jeg må starte forfra, skape en bedre fortelling, ta noen klokere valg, stå stødigere i mine egne sko, jeg må bli et bedre menneske, som det. Jeg tenker så ofte at jeg behøver en ny begynnelse, at dersom jeg skulle tatt fatt på dem alle, ville jeg hatt et helt bibliotek av uferdige bøker til nå. Jeg tror ikke noen ville ha lest dem uansett, de ville vært uten sammenheng hver for seg, kapittel for kapittel i separerte omslag, bøker som ender hver gang livet tar en vanskelig vending, en fiksjon uten snev av spenning, jeg legger den til side.

Jeg erfarer og forstår. Man lærer jo hele tiden noe, men i perioder setter visdommen seg så dypt inn i beinmargen, blir en så stor og viktig del av en, at man føler seg naken foruten, som om man finner en slags tilhørighet i seg selv i prosessen man gjennomgår. Og slik har det blitt, slik har det hele gått seg til, som om at noe i meg for alltid har blitt forandret. Og kanskje er det derfor jeg befinner jeg her igjen, med formuleringer fra hjertet og en mening gjemt innimellom linjene, likt som følelsen av å ha kommet hjem til seg selv, den som ingen helt kan se, men som man kan ane snev av om man bare kommer nære nok, hører godt nok etter.

Jeg snubler på daglig basis, noen ganger går jeg på trynet så dypt ned i gjørma at jeg trenger hjelp fra en utenforstående til å komme meg opp. Men i disse øyeblikkene av selvforakt og feilling, har jeg likevel lært meg at der bestandig finnes en del av meg som vil meg selv, og andre, godt. Den tryggheten av en stemme som hele tiden finnes der inne, et sted, som bærer poser av kjærlighet og visdom, som geleider meg gjennom følelsene av kaos og frykt, om jeg bare våger å lytte innover. Minner meg på alt det hva hjertet er fylt av, til hvem jeg er ved roten, men som jeg så ofte glemmer bort når stormen setter inn.

IMG_0226.JPG

Kjærligheten vinner alltid,
men jeg synes det er vanskelig likevel;
å gi av den,
å ta av den,
å tillate den å ta plass i meg,
å akseptere at den hører hjemme der,
den hører hjemme her,
jeg vet jo det,
og derfor prøver jeg, på nytt, igjen,
og igjen,
kanskje må jeg prøve enda en gang i morgen,
Men en dag vet jeg,
at den skal fylle meg,
hele ut i fingertuppene,
til randen,
det skal renne over,
men aldri bli nok,
for kjærligheten vinner alltid,
- og det i seg selv er så viktig å forstå.

fullsizeoutput_1035.jpeg

Jeg står ved et nytt veiskille, men denne gangen lar jeg ikke frykten lede vei, denne gangen lar jeg hjertet være åpent, gå dit det aller helst ønsker å finne veien. Jeg kjenner at jeg er på et sted i livet der alt jeg vil bare er å skape, lære, vokse på det som møter meg. Gi meg selv litt hen til prosessen, la dagene bære meg avsted, vise vei for alt det som med tiden skal bli til. For kanskje når man slutter å kjempe imot, så åpner nye dører seg. Og kanskje når man våger å gi slipp på illusjonen om hvordan alt skal være og utfolde seg, lar gå av den konstante kontrollen og forventningene til utfallet, så skaper man større rom for alt det som hele tiden har ventet på å ta plass, det som er ekte og ment til å være, og som av den grunn, er så inderlig viktig og vakkert.

Og slik forplanter dagene seg,
livet,
uforutsigbarheten,
utfallet av situasjonene vi ikke så komme.
De salte tårene,
og den sprudlende latteren.
Det hjerteskjærende vonde,
det vidunderlige gode.
Litt som solstrålene som varmer i ryggen,
avbrutt av regndråper som trommer på vindusruten,
slik oppstår regnbuen.
Og så da, summen av dette, alt sammen, bit for bit, brikke for brikke, side for side, og kapittel for kapittel, som utfyller hverandre, blir til en historie lik ingen annen.

Jeg henter de uferdige bøkene ned fra hyllen,
tillater de forhåndsfylte sidene å være som de er,
forsøker å se kunsten i det uperfekte,
leter etter fragmentene jeg liker, i det jeg kunne ønske var annerledes.
Jeg griper pennen og lar blekket bli mønster på papiret igjen,
ordene kan ikke forandres, 
eller viskes ut,
jeg skal ikke starte på nytt,
ikke denne gangen.
Men jeg er her nå, 
jeg eier min egen stemme,
- og dette er bare fortsettelsen.



-b.m