I TAKT MED ÅRSIDENE

Vinteren er satt på pause. Dagene går så fort, jeg føler januar og februar forsvant like fort som de ble til, mars er for lengst halvert og snart forbi, ja som om dagene bare flyter over i og går i ett hverandre. Det er fint, litt sårt på samme tid, jeg tenker jeg vil ta vare på dem, vil at tiden skal vare heller enn å svinne hen. Likt vet jeg at dager som går, glir forbi, er dager som fylles, som leves, som jeg er en del av, hvorav jeg lærer og vokser, kommer nærmere og nærmere et hjem, et hjerte, ja slike dager hvorhen jeg sakte men sikkert blir til.

Solen står høyt på himmelen, jeg våkner til en lysere morgen. Det kjennes ikke lenge siden at mørket var mer eller mindre konstant, jeg tror jeg liker det best som dette, dager som varer lenger enn nettene mener jeg, sånn stort sett i hvert fall. Det er litt rart hvordan jeg likevel tenker at våren vil bli noe tungt og vanskelig, likt den en gang kjentes, likt den en gang var, jeg tenker at jeg egentlig gruer meg litt. Men jeg liker jo lukten av gress nå, synet av syriner og blåklokker som vokser i grøftekanten, jeg har ikke enda har sett dem i år, men jeg kjenner at jeg gleder meg til det skjer. Jeg blir glad når jeg går ut døren og det ikke regner. Det er skikkelig fint å sovne til lyden av dråpene som trommer på ruten, men jeg verdsetter den tørre asfalten kanskje nesten enda mer. Ja for det er vår nå, endelig, tenker jeg litt sånn forsiktig.

IMG_5585.JPG

Det er litt rart å tenke på hvor mye man kan si uten å egentlig si så mye. Eller kanskje heller mer hvor mye man kan legge innimellom linjene, innimellom hundrevis og kanskje selv tusener av ord og bokstaver som egentlig bare overlapper hverandre og blir til en konstant strøm av formuleringer jeg ikke helt vet om jeg en gang selv forstår. Jeg har aldri vært helt konkret i mine uttalelser, jeg synes iblant det kan være vanskelig å si ting akkurat som det er, selv om det ikke nødvendigvis er noe trist jeg skal si; jeg bare liker meg best i mellomrommene.

Jeg kunne selvsagt skrive at det er et godt liv. Ja at jeg nok så ofte kan kjenne meg glad over tilværelsen, trygg i mine egne sko, sånn på ordentlig mener jeg; at mange ting føles riktige, viktige, som om jeg beveger meg mot et sted hvorhen jeg føler at jeg hører til, er ment å være. Ja jeg kunne skrive at det er et godt liv, for det er det jo, noen dager skikkelig godt også, men slike bastante uttalelser gjør meg likevel redd. Redd for at det ikke skal være rom for uroen lenger, slitne tårer, ingen plass til en intens frykt som våkner til liv eller for at jeg skal kunne åpne øynene en morgen og plutselig kanskje tenke at det faktisk er en jævla solskinnsdag. Jeg er redd for at jeg skal gå meg vill igjen, og kanskje er det en tåpelig tanke, ja for kanskje er det til og med noe man gjør i et godt liv også? Slik tar jeg meg selv i å innse at det mulig er disse tingene jeg frykter som kanskje gjør det til et bra liv i utgangspunktet. Vi trenger jo det triste, vonde, vi trenger tårene, den deilige følelsen av lettelse kommer ikke uten at noe vanskelig har rommet oss i forkant. Så kanskje, ja bare fordi, er det et godt liv, alltid. Og kanskje er det ikke som det, kanskje er det ikke som det i det hele tatt, men kanskje kan tanken være noe fint å tenke på, likevel.

IMG_5165.JPG

Det er vanskelig å fatte seg i korthet, det er så mye jeg vil si, selv om jeg ikke føler jeg får sagt så mye likevel. Kanskje finner dere meg innimellom linjeavstanden, eller kanskje ikke, men det går greit uansett, tror jeg da, jeg fortsetter å prøve, jeg øver meg på å ta plass. Det er gjennom ord på papir, gjennom sort på hvitt, at jeg føler at jeg selv kan komme til uttrykk. Jeg tenker at alle mennesker har godt av å kjenne på det, at vi kan komme til syne som hvem vi er, hvordan vi er, helt uten fasit på hvem og hvordan det skal være. Likt bladene som faller når det blir høst, og kuldegradene som biter når vinteren setter inn. Hvordan alt bare forekommer naturlig, det er slik det er, det er slik det skal være. På samme måte som ugresset gror i takt med våren som kommer, solskinn mot den våte asfalten, skylaget som sakte forsvinner og alle de flerfoldige fargene som blomstrer frem så fort sommeren står for tur. Ord som strømmer uten at jeg helt vet hvor de kommer fra, setninger som blir til uten at innholdet helt lar seg vurdere, det får bare være, kanskje som dette; å flyte i takt med årstidene.