VI FINNER UT AV DET

For når vi åpner opp og lar det vonde, men også det gode, ta plass; i oss, utenfor oss, rundt oss, innimellom oss, ja da, kanskje slik, en dag, på et vis, vil gatene som leder vei fra menneske til menneske, bli kortere, tryggere, lettere å gå i, å stå i, letter å være, ja akkurat mennesker, i. Vi finner ut av det. 

Det er mye vondt i denne verden som vi kan kjenne oss maktesløse over å skulle ta stilling til, måtte håndtere, forandre på, løse opp i. Store ting, små ting, det kjennes tungt å møte. Slik kjenner jeg det overfor angsten også, at den bare er der, at den aldri helt forsvinner, selv hvor mye jeg prøver, snur ryggen til, trygler den om å snu i døren, jeg kunne bare ønske at den dro sin vei. Helt siden jeg var et lite barn har jeg likevel forsøkt; å gråte den bort, jeg har forsøkt å sulte den bort, spise den bort, stue den opp på loftet. Jeg har forsøkt å løpe fra den, gjemme den inn under genseren, legge den i en panne og sette lokket på, tenkt at haha nå skrur jeg opp varmen til full styrke og lar deg gå opp i damp, tenkt at huff nei herregud nå har jeg jo blitt gæren også. Og igjen kjenner jeg meg maktesløs, for den finner sine underligste veier tilbake, bestandig tilbake, som om den tilhører meg, vil være hos meg, jeg vil bare være i fred. Men vi finner ut av det.

IMG_2005.JPG

Det er som med alt annet man prøver undertrykke følelsen av, det ekspanderer. Setter seg i brystet, i lårene, bak venstre lunge, trykker trykker trykker, vil slippe fri, gjennom tårene, gjennom ordene, men det kan ikke, jeg tillater det ikke. Selv enda sannheten er, slik man kjenner den, slik vi alle vet, forstår, kan tenke oss til, at denne angsten aldri kommer til å tone ut i ingenting, gå i oppløsning, bli borte, om man ikke først erkjenner at den finnes, ønsker den velkommen, med bestemthet i stemmen så den forstår alvoret, så jeg sier, kom, kom og sett deg ned her med meg i sofaen, kom la oss snakke sammen, forsøke å finne ut hvordan vi to best kan kommunisere uten at du tar pusten fra meg og jeg mister bakkekontakten. Jeg prøver jo bare å forstå. Du, vi finner ut av det. 

Noen ganger vil du lytte til Coldplay på full styrke selv om det er midt på natta, andre dager vil du ha meg til å tenne femten telys og lukke øynene, selv om sola skinner utenfor. Iblant trygler du meg om å få lukte på den eteriske oljen som du kjenner at du finner roen av, den med blå kork vet du, andre dager vil du bare sitte i ro og gå over av deg selv. Iblant klarer jeg ikke helt å forstå hva det er du trenger fra meg, kanskje tenker jeg at du har behov for møter med andre og menneskelig kontakt; jeg tar deg med på kafé for å treffe en venninne, men så plutselig raser hjertebanken gjennom gatene i sentrum, kom deg hjem til deg selv, du tar fra meg pusten. Jeg gjør mitt beste for å løpe gjennom byen og tilbake til min egen gate, roter febrilsk etter nøklene i lomma, må sende henne melding å avlyse før hun drar av sted, faen faen faen, higer febrilsk etter luften jeg er tom for; og jeg innser at søren også, nå bare misforstod jeg hele greia. For du er uten ord, uten hender og føtter, du banker ikke på døren og spør ikke om å få komme inn; du braser inn i stillheten, skaper storm i vannglass, velter det over ende, og det eneste jeg kan gjøre er å hviske stille du vi finner ut av det. Vi finner ut av det. 

IMG_1941.JPG

Jeg vil skrive mer om angsten fordi jeg tror at vi gjennom åpenheten også skaper forståelse, nærhet, kan finne trygghet i at det er greit å snakke høyt om hvordan vi har det, ikke bare når vi har det godt og fine ting skjer, men også når vi er triste og sårbare. Det er greit å snakke høyt om. Jeg vil skrive mer om angsten. Ikke fordi jeg er ekspert på angslidelser, men fordi jeg er ekspert på å være meg. Og kanskje i natt når du våkner av at pusten raser trehundre kilometer i timen og frykten i deg ikke vil sove, vil du sette på Coldplay og lukke øynene. Kanskje blir det lettere slik, å puste mener jeg, eller kanskje ikke, kanskje finner du ut at det fungerer mye bedre med LykkeLi eller Karpe. Jeg kan bare snakke for meg selv. Hun tror det er så lett som det. Jeg tror ikke det, men jeg forsøker. Vi lærer av hverandre, for der bor mer i mennesker enn vi ofte forstår, av godt og av vondt, vi er aldri så alene som vi kjenner oss. Vi slipper andre inn, slipper oss selv ut, og kanskje slik, en dag, på et vis, vil gatene som leder vei fra menneske til menneske, bli kortere, tryggere, lettere å gå i, å stå i, letter å være, ja akkurat mennesker, i. Vi finner ut av det. Ja vi finner ut av det. 


-b.m