OM PAPPAER OG SOLSKINN

De siste dagene har jeg latt være å sette på vekkerklokken. Er kroppen våken? Nei, nei da må vi sove litt til, kroppen og jeg, som om det behøves, jeg må hvile. Ferie kaller noen det, men det kan ikke bli en vane. I morges våknet jeg nemlig av at pappa ringte meg på telefonen; han står utenfor leiligheten min, venter på meg, det er jo jeg som skal vente på andre. Vel, ikke i dag, tydeligvis. Først får jeg litt småpanikk over hvor mye klokka har blitt, over hvor trøtt kroppen min kjennes på denne gitte tiden av døgnet, jeg tar meg i det, for jeg blir jo så glad på samme tid, fylt av varme, det må ikke renne over helt ennå, fryder meg over vissheten om at pappa står på andre siden av døra mi, jeg løper ned trappene uten å knytte skolissene. Takk takk takk. 

fullsizeoutput_1102.jpeg
fullsizeoutput_1103.jpeg

Jeg drikker kaffe og sminker meg, pappa sitter i sofaen min og leser avisa, lyden av luft mot papir hver gang han blar til neste side. Jeg vil la dette øyeblikket vare litt lenger, tar på meg maskaraen ekstra sakte. Etterpå drar vi ut for å kjøpe nye solbriller til pappa, han trenger datter-assistanse som han kaller det, men dere vet jo hvordan fedre er, jeg kommer ut av butikken med et nytt par jeg også. Etterpå går vi i solen, snakker om plastikk i havet, forbi lille Lungegård, finner veien til biblioteket, låner meg åtte nye bøker før vi går i kaféen, en dobbel cortado med soyamelk bestiller jeg. Takk takk takk. 

IMG_1751.JPG
fullsizeoutput_1112.jpeg

Lunsj i solen. Sol sol, strålende sol. Rundstykker med deilig pålegg. Samtaler om slikt vi har på hjertet, slikt som sitter i tankene, vi sier det som det er. Jeg puster det inn, denne følelsen av trygghet, godhet, som en slags rungende ro i kroppen min, vil nesten ikke slippe pusten ut igjen. Vi setter oss på en benk og kikker, og prater, slik vi gjør når vi er to, vi liker det sånn, vi kjenner oss igjen i hverandre. Vi reiser oss, to varme klemmer gir jeg deg, ta vare på deg selv nå da, ja jo men du også, så skiller vi lag. Tiden går så fort når den er så fin, kanskje for en grunn. To dager med solskinn, det varmet godt i kroppen, jeg holder rundt mitt eget hjerte. For det blir så fort vinter når solen går ned og noen drar, jeg lar restene av dagen bosette seg i kroppen, de melder finvær i morgen også, det tror jeg på. Takk takk takk.



-b.m