VETIVER YOGA

BENEDICTE MARIE SKAHJEM

OM GRØNT GRESS OG TILSTEDEVÆRELSE

Pusten beveger seg inn og ut av lungene mine, brystet løfter seg forsiktig opp, før det synker igjen, på ny, igjen skjer det, og så enda en gang. Det gjør godt, jeg kjenner det nå, at roen tar plass i meg. Det var lenge siden, tenker jeg. Tenker på timer som har blitt til dager som har blitt til netter som har blitt til uker, plutselig har fire av dem passert, jeg kan ikke huske sist jeg var tilstede i meg selv. 

Livet hender, og noen ganger kjennes det litt som om alt skjer på en gang, andre perioder føles alt bare så alt for stille. Jeg har alltid hatt vanskelig for å finne en balanse i måten jeg lever på, i hvordan jeg disponerer tiden min, kreftene mine, hvordan jeg finner meg selv i de tingene jeg gjør, som om det enten er alt eller ingenting, aldri en vei imellom. Og som det; plutselig går verden i baner rundt ens eget hode, svimmelheten fyller en, jeg griper tak i et bord for å unngå å møte det harde underlaget; som å tenke at nå, nå er det litt mye, nå går det litt for fort her, jeg dytter forsiktig inn bremsen, jeg må sette meg ned litt, jeg er nødt til det; du også. 

fullsizeoutput_10a8.jpeg

Litt rart er det jo, hvordan det å ta vare på seg selv er det første som faller bort når livet skrur opp farten, i disse periodene hvor denne ekstra varmen og omsorgen kanskje behøves som mest, men så er det kanskje ikke så rart likevel, at det er slik det blir. Vi har så fort for å tro at det å mestre og prestere er det som gjør oss til hvem vi er, uten helt å tenke på at det er når alt dette faller bort at vi står igjen med det som er kjernen. Så lenge jeg kan opprettholde en fasade av solskinn og imøtekommende smil, så er det ingen som behøver å vite at jeg kan tegne smilefjes i støvet på mitt eget nattbord, at jeg ikke har vært på yogamatten min på fire uker, tankene mine har i ukesvis feriert i en distansert tilværelse. Som om alt som jeg vanligvis kategoriserer som viktig i livet mitt, har kommet i andre, kanskje tredje rekke, nesten blitt borte, det resterende livet tar for stor plass, har ikke en gang rom til meg selv. Man kan være så vellykket man bare vil fra utsidens innsyn, men om ikke hjertet og hodet henger med, hvilken rolle spiller det vel da? Det kan være vanskelig å forstå, og så fort å glemme bort, hvordan denne tilstedeværelsen i en selv er en så viktig og essensiell byggestein i en solid grunnmur. Likevel tror jeg, når man først har innsett det, gjenoppdaget det, funnet frem til sannheten i seg selv, så har man bestandig denne vissheten å vende tilbake til. Som nå.

fullsizeoutput_1097.jpeg

For veien tilbake til en selv er aldri så lang som man kanskje tenker når vinden først har satt inn, tankene blitt uklare. Kanskje iblant er det ikke mer som skal til enn bare et ekstra par dype pust ned i magen, fem minutter på morgenen til å vende fokus innover, jeg strekker litt ekstra på kroppen i det jeg våkner. Stopper opp på vei til toget for å kose litt med en velkjent gatekatt, smiler varmt til en flokk asiatere som holder på å springe meg ned der jeg har stanset opp; jeg fascineres av deres fascinasjon av disse vakre omgivelsene jeg har blitt helt blind på. Jeg kjenner fornemmelsene av joggeskoene mine som møter asfalten, den friske brisen som kiler meg forsiktig i nakken. Det lukter av sommer ute, når jeg ser rundt meg kan jeg ikke huske sist gresset var så grønt. Så skjønt, tenker jeg.

Pusten beveger seg inn og ut av lungene mine, brystet løfter seg forsiktig opp, før det synker igjen, på ny, igjen skjer det, også enda en gang. Det gjør godt, jeg kjenner det nå, at roen tar plass i meg. Nå er jeg hjemme, tenker jeg, som det. 



- b.m