DETTE ER FORTSETTELSEN

Kjære du.

Jeg tenker så ofte at jeg behøver en ny begynnelse, at ikke ting er godt nok som det er, jeg strekker ikke til, jeg må starte forfra, skape en bedre fortelling, ta noen klokere valg, stå stødigere i mine egne sko, jeg må bli et bedre menneske, som det. Jeg tenker så ofte at jeg behøver en ny begynnelse, at dersom jeg skulle tatt fatt på dem alle, ville jeg hatt et helt bibliotek av uferdige bøker til nå. Jeg tror ikke noen ville ha lest dem uansett, de ville vært uten sammenheng hver for seg, kapittel for kapittel i separerte omslag, bøker som ender hver gang livet tar en vanskelig vending, en fiksjon uten snev av spenning, jeg legger den til side.

Jeg erfarer og forstår. Man lærer jo hele tiden noe, men i perioder setter visdommen seg så dypt inn i beinmargen, blir en så stor og viktig del av en, at man føler seg naken foruten, som om man finner en slags tilhørighet i seg selv i prosessen man gjennomgår. Og slik har det blitt, slik har det hele gått seg til, som om at noe i meg for alltid har blitt forandret. Og kanskje er det derfor jeg befinner jeg her igjen, med formuleringer fra hjertet og en mening gjemt innimellom linjene, likt som følelsen av å ha kommet hjem til seg selv, den som ingen helt kan se, men som man kan ane snev av om man bare kommer nære nok, hører godt nok etter.

Jeg snubler på daglig basis, noen ganger går jeg på trynet så dypt ned i gjørma at jeg trenger hjelp fra en utenforstående til å komme meg opp. Men i disse øyeblikkene av selvforakt og feilling, har jeg likevel lært meg at der bestandig finnes en del av meg som vil meg selv, og andre, godt. Den tryggheten av en stemme som hele tiden finnes der inne, et sted, som bærer poser av kjærlighet og visdom, som geleider meg gjennom følelsene av kaos og frykt, om jeg bare våger å lytte innover. Minner meg på alt det hva hjertet er fylt av, til hvem jeg er ved roten, men som jeg så ofte glemmer bort når stormen setter inn.

IMG_0226.JPG

Kjærligheten vinner alltid,
men jeg synes det er vanskelig likevel;
å gi av den,
å ta av den,
å tillate den å ta plass i meg,
å akseptere at den hører hjemme der,
den hører hjemme her,
jeg vet jo det,
og derfor prøver jeg, på nytt, igjen,
og igjen,
kanskje må jeg prøve enda en gang i morgen,
Men en dag vet jeg,
at den skal fylle meg,
hele ut i fingertuppene,
til randen,
det skal renne over,
men aldri bli nok,
for kjærligheten vinner alltid,
- og det i seg selv er så viktig å forstå.

fullsizeoutput_1035.jpeg

Jeg står ved et nytt veiskille, men denne gangen lar jeg ikke frykten lede vei, denne gangen lar jeg hjertet være åpent, gå dit det aller helst ønsker å finne veien. Jeg kjenner at jeg er på et sted i livet der alt jeg vil bare er å skape, lære, vokse på det som møter meg. Gi meg selv litt hen til prosessen, la dagene bære meg avsted, vise vei for alt det som med tiden skal bli til. For kanskje når man slutter å kjempe imot, så åpner nye dører seg. Og kanskje når man våger å gi slipp på illusjonen om hvordan alt skal være og utfolde seg, lar gå av den konstante kontrollen og forventningene til utfallet, så skaper man større rom for alt det som hele tiden har ventet på å ta plass, det som er ekte og ment til å være, og som av den grunn, er så inderlig viktig og vakkert.

Og slik forplanter dagene seg,
livet,
uforutsigbarheten,
utfallet av situasjonene vi ikke så komme.
De salte tårene,
og den sprudlende latteren.
Det hjerteskjærende vonde,
det vidunderlige gode.
Litt som solstrålene som varmer i ryggen,
avbrutt av regndråper som trommer på vindusruten,
slik oppstår regnbuen.
Og så da, summen av dette, alt sammen, bit for bit, brikke for brikke, side for side, og kapittel for kapittel, som utfyller hverandre, blir til en historie lik ingen annen.

Jeg henter de uferdige bøkene ned fra hyllen,
tillater de forhåndsfylte sidene å være som de er,
forsøker å se kunsten i det uperfekte,
leter etter fragmentene jeg liker, i det jeg kunne ønske var annerledes.
Jeg griper pennen og lar blekket bli mønster på papiret igjen,
ordene kan ikke forandres, 
eller viskes ut,
jeg skal ikke starte på nytt,
ikke denne gangen.
Men jeg er her nå, 
jeg eier min egen stemme,
- og dette er bare fortsettelsen.



-b.m