KJÆRE AUGUST

IMG_0036.JPG

Jeg vil skrive om deg

Om disse dagene hvor smilet rommer hele meg

Jeg plukker ugress fra grøftekanten, mens jeg danser meg gjennom gatene

Det er ikke så farlig, ingenting er farlig, noe er litt farlig, men det går greit likevel

Alt det vonde, i alt det vakre

Som det kanskje, kanskje akkurat slik

Kjære august

Du er så fin når du ankommer

Så lun men så kjølig, på samme tid

Forventningene henger i luften, du vet ikke selv hvor fin du er

Selv ugresset blomstrer

Vi vandrer langs utrafikkerte veier i den mørke natten

Ikledd korte ermer og langbeinte bukser

Det er litt varmt, men vi fryser litt også

Og så ler vi, bare fordi

Det er enda sommer på kalenderen

Kjære august

Du er så fin når du regner

Når alt det fargerike vaskes bort og vi bare er gjennomvåte mennesker med varme i hjertene våre

Det har vært stille i meg så lenge, nå er der lyder rundt hvert eneste gatehjørne

Ord og toner fra slikt som vekker tryggheten i meg

Høst og sommer leker tikken, krangler i letthet om hvem som skal lede vei

Lyset blinker og vannet drypper på takstein, tordenvær og regnbuer

Kjære august, jeg blir ikke lenger så redd når det lysner

Alt passerer, i et behagelig tempo, jeg prøver ikke konstant å få tiden til å gå 

For du vet, det er så trygt når du er her

Jeg bekymrer meg ikke lenger for våren som er på vei

Snart faller bladene fra trærne

Biter av løv som fester seg i håret, knitrer under skoene, en luft som kjennes hjemme i lungene mine

Kjære august

Jeg finner meg selv i deg

I måten du er så lett og tung på samme tid

Du maler dager med alle fargene på palettet, til og med grått

Vi er ikke triste, vi er ikke lykkelige, vi er ikke vakre, men vi er litt av alt, noe av ingenting

Som det kanskje, kanskje akkurat slik

Kjære august

Mens vi venter på høsten, vår venn

Kjære august

IMG_0033.JPG

VI FINNER UT AV DET

For når vi åpner opp og lar det vonde, men også det gode, ta plass; i oss, utenfor oss, rundt oss, innimellom oss, ja da, kanskje slik, en dag, på et vis, vil gatene som leder vei fra menneske til menneske, bli kortere, tryggere, lettere å gå i, å stå i, letter å være, ja akkurat mennesker, i. Vi finner ut av det. 

Det er mye vondt i denne verden som vi kan kjenne oss maktesløse over å skulle ta stilling til, måtte håndtere, forandre på, løse opp i. Store ting, små ting, det kjennes tungt å møte. Slik kjenner jeg det overfor angsten også, at den bare er der, at den aldri helt forsvinner, selv hvor mye jeg prøver, snur ryggen til, trygler den om å snu i døren, jeg kunne bare ønske at den dro sin vei. Helt siden jeg var et lite barn har jeg likevel forsøkt; å gråte den bort, jeg har forsøkt å sulte den bort, spise den bort, stue den opp på loftet. Jeg har forsøkt å løpe fra den, gjemme den inn under genseren, legge den i en panne og sette lokket på, tenkt at haha nå skrur jeg opp varmen til full styrke og lar deg gå opp i damp, tenkt at huff nei herregud nå har jeg jo blitt gæren også. Og igjen kjenner jeg meg maktesløs, for den finner sine underligste veier tilbake, bestandig tilbake, som om den tilhører meg, vil være hos meg, jeg vil bare være i fred. Men vi finner ut av det.

IMG_2005.JPG

Det er som med alt annet man prøver undertrykke følelsen av, det ekspanderer. Setter seg i brystet, i lårene, bak venstre lunge, trykker trykker trykker, vil slippe fri, gjennom tårene, gjennom ordene, men det kan ikke, jeg tillater det ikke. Selv enda sannheten er, slik man kjenner den, slik vi alle vet, forstår, kan tenke oss til, at denne angsten aldri kommer til å tone ut i ingenting, gå i oppløsning, bli borte, om man ikke først erkjenner at den finnes, ønsker den velkommen, med bestemthet i stemmen så den forstår alvoret, så jeg sier, kom, kom og sett deg ned her med meg i sofaen, kom la oss snakke sammen, forsøke å finne ut hvordan vi to best kan kommunisere uten at du tar pusten fra meg og jeg mister bakkekontakten. Jeg prøver jo bare å forstå. Du, vi finner ut av det. 

Noen ganger vil du lytte til Coldplay på full styrke selv om det er midt på natta, andre dager vil du ha meg til å tenne femten telys og lukke øynene, selv om sola skinner utenfor. Iblant trygler du meg om å få lukte på den eteriske oljen som du kjenner at du finner roen av, den med blå kork vet du, andre dager vil du bare sitte i ro og gå over av deg selv. Iblant klarer jeg ikke helt å forstå hva det er du trenger fra meg, kanskje tenker jeg at du har behov for møter med andre og menneskelig kontakt; jeg tar deg med på kafé for å treffe en venninne, men så plutselig raser hjertebanken gjennom gatene i sentrum, kom deg hjem til deg selv, du tar fra meg pusten. Jeg gjør mitt beste for å løpe gjennom byen og tilbake til min egen gate, roter febrilsk etter nøklene i lomma, må sende henne melding å avlyse før hun drar av sted, faen faen faen, higer febrilsk etter luften jeg er tom for; og jeg innser at søren også, nå bare misforstod jeg hele greia. For du er uten ord, uten hender og føtter, du banker ikke på døren og spør ikke om å få komme inn; du braser inn i stillheten, skaper storm i vannglass, velter det over ende, og det eneste jeg kan gjøre er å hviske stille du vi finner ut av det. Vi finner ut av det. 

IMG_1941.JPG

Jeg vil skrive mer om angsten fordi jeg tror at vi gjennom åpenheten også skaper forståelse, nærhet, kan finne trygghet i at det er greit å snakke høyt om hvordan vi har det, ikke bare når vi har det godt og fine ting skjer, men også når vi er triste og sårbare. Det er greit å snakke høyt om. Jeg vil skrive mer om angsten. Ikke fordi jeg er ekspert på angslidelser, men fordi jeg er ekspert på å være meg. Og kanskje i natt når du våkner av at pusten raser trehundre kilometer i timen og frykten i deg ikke vil sove, vil du sette på Coldplay og lukke øynene. Kanskje blir det lettere slik, å puste mener jeg, eller kanskje ikke, kanskje finner du ut at det fungerer mye bedre med LykkeLi eller Karpe. Jeg kan bare snakke for meg selv. Hun tror det er så lett som det. Jeg tror ikke det, men jeg forsøker. Vi lærer av hverandre, for der bor mer i mennesker enn vi ofte forstår, av godt og av vondt, vi er aldri så alene som vi kjenner oss. Vi slipper andre inn, slipper oss selv ut, og kanskje slik, en dag, på et vis, vil gatene som leder vei fra menneske til menneske, bli kortere, tryggere, lettere å gå i, å stå i, letter å være, ja akkurat mennesker, i. Vi finner ut av det. Ja vi finner ut av det. 


-b.m

OG DER ER FRED

fullsizeoutput_115c.jpeg
fullsizeoutput_1164.jpeg
fullsizeoutput_115b.jpeg
fullsizeoutput_116c.jpeg
fullsizeoutput_1166.jpeg
fullsizeoutput_1151.jpeg
fullsizeoutput_1167.jpeg
fullsizeoutput_1170.jpeg
fullsizeoutput_1162.jpeg

Og vinden har falt til ro, solen blinker, ugresset spirer i grøftekanten, og trærne hvisker, der er sommer, der er sommer, overalt er der sommer. Og ingen blåser, og mørket er borte, og ingen gjemmer seg, det er nesten helt stille, for der er sommer, der er sommer, overalt er der sommer; og akkurat nå er det fred.


-b.m

OM PAPPAER OG SOLSKINN

De siste dagene har jeg latt være å sette på vekkerklokken. Er kroppen våken? Nei, nei da må vi sove litt til, kroppen og jeg, som om det behøves, jeg må hvile. Ferie kaller noen det, men det kan ikke bli en vane. I morges våknet jeg nemlig av at pappa ringte meg på telefonen; han står utenfor leiligheten min, venter på meg, det er jo jeg som skal vente på andre. Vel, ikke i dag, tydeligvis. Først får jeg litt småpanikk over hvor mye klokka har blitt, over hvor trøtt kroppen min kjennes på denne gitte tiden av døgnet, jeg tar meg i det, for jeg blir jo så glad på samme tid, fylt av varme, det må ikke renne over helt ennå, fryder meg over vissheten om at pappa står på andre siden av døra mi, jeg løper ned trappene uten å knytte skolissene. Takk takk takk. 

fullsizeoutput_1102.jpeg
fullsizeoutput_1103.jpeg

Jeg drikker kaffe og sminker meg, pappa sitter i sofaen min og leser avisa, lyden av luft mot papir hver gang han blar til neste side. Jeg vil la dette øyeblikket vare litt lenger, tar på meg maskaraen ekstra sakte. Etterpå drar vi ut for å kjøpe nye solbriller til pappa, han trenger datter-assistanse som han kaller det, men dere vet jo hvordan fedre er, jeg kommer ut av butikken med et nytt par jeg også. Etterpå går vi i solen, snakker om plastikk i havet, forbi lille Lungegård, finner veien til biblioteket, låner meg åtte nye bøker før vi går i kaféen, en dobbel cortado med soyamelk bestiller jeg. Takk takk takk. 

IMG_1751.JPG
fullsizeoutput_1112.jpeg

Lunsj i solen. Sol sol, strålende sol. Rundstykker med deilig pålegg. Samtaler om slikt vi har på hjertet, slikt som sitter i tankene, vi sier det som det er. Jeg puster det inn, denne følelsen av trygghet, godhet, som en slags rungende ro i kroppen min, vil nesten ikke slippe pusten ut igjen. Vi setter oss på en benk og kikker, og prater, slik vi gjør når vi er to, vi liker det sånn, vi kjenner oss igjen i hverandre. Vi reiser oss, to varme klemmer gir jeg deg, ta vare på deg selv nå da, ja jo men du også, så skiller vi lag. Tiden går så fort når den er så fin, kanskje for en grunn. To dager med solskinn, det varmet godt i kroppen, jeg holder rundt mitt eget hjerte. For det blir så fort vinter når solen går ned og noen drar, jeg lar restene av dagen bosette seg i kroppen, de melder finvær i morgen også, det tror jeg på. Takk takk takk.



-b.m

OM GRØNT GRESS OG TILSTEDEVÆRELSE

Pusten beveger seg inn og ut av lungene mine, brystet løfter seg forsiktig opp, før det synker igjen, på ny, igjen skjer det, og så enda en gang. Det gjør godt, jeg kjenner det nå, at roen tar plass i meg. Det var lenge siden, tenker jeg. Tenker på timer som har blitt til dager som har blitt til netter som har blitt til uker, plutselig har fire av dem passert, jeg kan ikke huske sist jeg var tilstede i meg selv. 

Livet hender, og noen ganger kjennes det litt som om alt skjer på en gang, andre perioder føles alt bare så alt for stille. Jeg har alltid hatt vanskelig for å finne en balanse i måten jeg lever på, i hvordan jeg disponerer tiden min, kreftene mine, hvordan jeg finner meg selv i de tingene jeg gjør, som om det enten er alt eller ingenting, aldri en vei imellom. Og som det; plutselig går verden i baner rundt ens eget hode, svimmelheten fyller en, jeg griper tak i et bord for å unngå å møte det harde underlaget; som å tenke at nå, nå er det litt mye, nå går det litt for fort her, jeg dytter forsiktig inn bremsen, jeg må sette meg ned litt, jeg er nødt til det; du også. 

fullsizeoutput_10a8.jpeg

Litt rart er det jo, hvordan det å ta vare på seg selv er det første som faller bort når livet skrur opp farten, i disse periodene hvor denne ekstra varmen og omsorgen kanskje behøves som mest, men så er det kanskje ikke så rart likevel, at det er slik det blir. Vi har så fort for å tro at det å mestre og prestere er det som gjør oss til hvem vi er, uten helt å tenke på at det er når alt dette faller bort at vi står igjen med det som er kjernen. Så lenge jeg kan opprettholde en fasade av solskinn og imøtekommende smil, så er det ingen som behøver å vite at jeg kan tegne smilefjes i støvet på mitt eget nattbord, at jeg ikke har vært på yogamatten min på fire uker, tankene mine har i ukesvis feriert i en distansert tilværelse. Som om alt som jeg vanligvis kategoriserer som viktig i livet mitt, har kommet i andre, kanskje tredje rekke, nesten blitt borte, det resterende livet tar for stor plass, har ikke en gang rom til meg selv. Man kan være så vellykket man bare vil fra utsidens innsyn, men om ikke hjertet og hodet henger med, hvilken rolle spiller det vel da? Det kan være vanskelig å forstå, og så fort å glemme bort, hvordan denne tilstedeværelsen i en selv er en så viktig og essensiell byggestein i en solid grunnmur. Likevel tror jeg, når man først har innsett det, gjenoppdaget det, funnet frem til sannheten i seg selv, så har man bestandig denne vissheten å vende tilbake til. Som nå.

fullsizeoutput_1097.jpeg

For veien tilbake til en selv er aldri så lang som man kanskje tenker når vinden først har satt inn, tankene blitt uklare. Kanskje iblant er det ikke mer som skal til enn bare et ekstra par dype pust ned i magen, fem minutter på morgenen til å vende fokus innover, jeg strekker litt ekstra på kroppen i det jeg våkner. Stopper opp på vei til toget for å kose litt med en velkjent gatekatt, smiler varmt til en flokk asiatere som holder på å springe meg ned der jeg har stanset opp; jeg fascineres av deres fascinasjon av disse vakre omgivelsene jeg har blitt helt blind på. Jeg kjenner fornemmelsene av joggeskoene mine som møter asfalten, den friske brisen som kiler meg forsiktig i nakken. Det lukter av sommer ute, når jeg ser rundt meg kan jeg ikke huske sist gresset var så grønt. Så skjønt, tenker jeg.

Pusten beveger seg inn og ut av lungene mine, brystet løfter seg forsiktig opp, før det synker igjen, på ny, igjen skjer det, også enda en gang. Det gjør godt, jeg kjenner det nå, at roen tar plass i meg. Nå er jeg hjemme, tenker jeg, som det. 



- b.m

DETTE ER FORTSETTELSEN

Kjære du.

Jeg tenker så ofte at jeg behøver en ny begynnelse, at ikke ting er godt nok som det er, jeg strekker ikke til, jeg må starte forfra, skape en bedre fortelling, ta noen klokere valg, stå stødigere i mine egne sko, jeg må bli et bedre menneske, som det. Jeg tenker så ofte at jeg behøver en ny begynnelse, at dersom jeg skulle tatt fatt på dem alle, ville jeg hatt et helt bibliotek av uferdige bøker til nå. Jeg tror ikke noen ville ha lest dem uansett, de ville vært uten sammenheng hver for seg, kapittel for kapittel i separerte omslag, bøker som ender hver gang livet tar en vanskelig vending, en fiksjon uten snev av spenning, jeg legger den til side.

Jeg erfarer og forstår. Man lærer jo hele tiden noe, men i perioder setter visdommen seg så dypt inn i beinmargen, blir en så stor og viktig del av en, at man føler seg naken foruten, som om man finner en slags tilhørighet i seg selv i prosessen man gjennomgår. Og slik har det blitt, slik har det hele gått seg til, som om at noe i meg for alltid har blitt forandret. Og kanskje er det derfor jeg befinner jeg her igjen, med formuleringer fra hjertet og en mening gjemt innimellom linjene, likt som følelsen av å ha kommet hjem til seg selv, den som ingen helt kan se, men som man kan ane snev av om man bare kommer nære nok, hører godt nok etter.

Jeg snubler på daglig basis, noen ganger går jeg på trynet så dypt ned i gjørma at jeg trenger hjelp fra en utenforstående til å komme meg opp. Men i disse øyeblikkene av selvforakt og feilling, har jeg likevel lært meg at der bestandig finnes en del av meg som vil meg selv, og andre, godt. Den tryggheten av en stemme som hele tiden finnes der inne, et sted, som bærer poser av kjærlighet og visdom, som geleider meg gjennom følelsene av kaos og frykt, om jeg bare våger å lytte innover. Minner meg på alt det hva hjertet er fylt av, til hvem jeg er ved roten, men som jeg så ofte glemmer bort når stormen setter inn.

IMG_0226.JPG

Kjærligheten vinner alltid,
men jeg synes det er vanskelig likevel;
å gi av den,
å ta av den,
å tillate den å ta plass i meg,
å akseptere at den hører hjemme der,
den hører hjemme her,
jeg vet jo det,
og derfor prøver jeg, på nytt, igjen,
og igjen,
kanskje må jeg prøve enda en gang i morgen,
Men en dag vet jeg,
at den skal fylle meg,
hele ut i fingertuppene,
til randen,
det skal renne over,
men aldri bli nok,
for kjærligheten vinner alltid,
- og det i seg selv er så viktig å forstå.

fullsizeoutput_1035.jpeg

Jeg står ved et nytt veiskille, men denne gangen lar jeg ikke frykten lede vei, denne gangen lar jeg hjertet være åpent, gå dit det aller helst ønsker å finne veien. Jeg kjenner at jeg er på et sted i livet der alt jeg vil bare er å skape, lære, vokse på det som møter meg. Gi meg selv litt hen til prosessen, la dagene bære meg avsted, vise vei for alt det som med tiden skal bli til. For kanskje når man slutter å kjempe imot, så åpner nye dører seg. Og kanskje når man våger å gi slipp på illusjonen om hvordan alt skal være og utfolde seg, lar gå av den konstante kontrollen og forventningene til utfallet, så skaper man større rom for alt det som hele tiden har ventet på å ta plass, det som er ekte og ment til å være, og som av den grunn, er så inderlig viktig og vakkert.

Og slik forplanter dagene seg,
livet,
uforutsigbarheten,
utfallet av situasjonene vi ikke så komme.
De salte tårene,
og den sprudlende latteren.
Det hjerteskjærende vonde,
det vidunderlige gode.
Litt som solstrålene som varmer i ryggen,
avbrutt av regndråper som trommer på vindusruten,
slik oppstår regnbuen.
Og så da, summen av dette, alt sammen, bit for bit, brikke for brikke, side for side, og kapittel for kapittel, som utfyller hverandre, blir til en historie lik ingen annen.

Jeg henter de uferdige bøkene ned fra hyllen,
tillater de forhåndsfylte sidene å være som de er,
forsøker å se kunsten i det uperfekte,
leter etter fragmentene jeg liker, i det jeg kunne ønske var annerledes.
Jeg griper pennen og lar blekket bli mønster på papiret igjen,
ordene kan ikke forandres, 
eller viskes ut,
jeg skal ikke starte på nytt,
ikke denne gangen.
Men jeg er her nå, 
jeg eier min egen stemme,
- og dette er bare fortsettelsen.



-b.m