Alt jeg vet, for nå

Det var en tid, en enorm prosent dager i en andel av et liv, hvor jeg kjente i hele meg at alt det jeg gjorde og foretok meg, kjentes galt, vondt, vanskelig. Som et ork, et smertefullt, tyngende ork. En tid der hvor ingenting gjorde meg glad, ingenting næret meg, som om alt jeg sa og gjorde var i forventninger av andre. Jeg har tatt så mange valg basert på frykt gjennom årene som har gått, gjort alt i min makt for å bevare denne intense følelsen av trygghet og aksept fra menneskene rundt meg. Jeg har gått rundt med hjertet mitt innestengt i en liten boks, nektet å lyttet til det, nektet å snakke fra det, latt være å ta det i betraktning, som alle de tingene man gjemmer på loftet fordi de ikke er viktige nok til å få plass i stuen; fordi jeg visste det ville bli vanskelig, at det ville lede meg ut på veier jeg ikke var klar for å gå, kanskje ville åpne dører jeg ikke en gang visste hvor ville ta meg, og jeg kunne ikke tillate noen å se meg gjøre det. Alt jeg tenkte var at dersom jeg forble trygg, dersom jeg forble stille, der oppe på loftet, ikke tillot noen å se meg, ikke tillot meg selv å finne meg, da ville det ordne seg. Så jeg ble en kopi av menneskene rundt meg, tok valgene de tok, trodde på tingene de trodde på, snakket med deres ord, gikk deres veier, stilnet når de stilnet, fordi da, da hadde jeg ikke mer jeg våget å si.

Et sted på veien ble jeg syk, naturligvis, på en måte. Så syk at nesten alle de delene, som jeg trodde var meg, som jeg fortalte meg selv at jeg var, forsvant. Rant ut mellom fingrene mine, jeg gikk i ett med luften, jeg var helt tom. Og jeg har lett etter feil, etternoe å skylde på, grunner til at alt ble som det ble. Og jeg har funnet dem, på alle de gale stedene. Hos andre, i hendelser som har inntruffet, i omstendigheter og i omgivelser, men aldri, før nå, har jeg noen gang tenkt tanken på å tenke; du lyttet ikke til hjertet ditt, du tillot ikke deg selv å slippe fri. Nå vet jeg, hva det var. For et sted på veien måtte jeg også ta et valg om å kjempe for å bli frisk. Jeg måtte starte forfra på så mange områder, bygge meg selv opp igjen, fylle alle de tomme rommene som jeg hadde etterlatt i mørket på loftet. Og det var her, på denne veien, at det litt etter litt gikk opp for meg hvordan det hele gikk til. Hvordan jeg har gått rundt halve livet og vært blind, vært så fryktelig fryktelig redd, for å ta plass i et menneske som var tom for kjærlighet, naturligvis, dessverre, heldigvis, på en måte.

Fordi det var også her, i denne gjennomskuelsen av mine egne følelser, at jeg bestemte meg for at tiden var inne. For å sette meg selv ut i dagslys, tappe vann fra springen og stadig sørge for å vanne meg, gi meg selv næring; tiden var inne for å åpne boksen, et hjerte var klar for å settes fri. Og tårene mine begynte å trille, fordi den varmen som traff meg, eksploderte mot meg, det satte seg helt inn i ryggraden, i beinmargen, som et lite barn som endelig finner igjen mammaen sin etter å gå gått seg bort på et digert kjøpesenter. Som en omfavnelse av kjærlighet; som å komme hjem, til seg selv. Fordi det er slikt som skjer, når du våger å ta eie om ditt eget hjerte. Når du begynner å snakke fra det, tro fra det, se fra det – leve fra det, men viktigst av alt – tillate andre å se det, at det, dette, er deg, at det er sånn du er, og at det spiller en rolle. Og det har tatt meg all denne tiden å forstå.

fullsizeoutput_df5

Og det er greit, det er helt i orden at det har tatt alle disse timene, dagene, ukene, årene, å klare å fatte. Fordi det har ført meg dithen hvor jeg er nå; et sted hvor jeg føler meg tilstede, hvor jeg våger å ta plass; i meg selv. Det er ikke bestandig solskinn her, ganske ofte stormer det, men jeg behøver ikke lenger søke ly, fordi jeg vet at det går over. For det er et sted hvor jeg iblant mestrer å være trygg, iblant mestrer å møte verden med selvtillit og stolthet, hvor kjærligheten og godheten er stor og inderlig, et sted hvor jeg kjenner det, helt ut i fingrene: 
at jeg bare vil være, menneske, og ikke lenger bare deler av meg selv, ikke lenger bare vise kun de sidene jeg finner i andre, som jeg tror andre vil like, mens jeg gjemmer de sidene som, når alt kommer til alt, er de aller viktigste for meg. Om hvem jeg er og hva som bor i hjertet mitt, hva jeg brenner for og engasjerer meg i. For jeg vil blomstre, og jeg vil dele, og jeg vil treffe andres hjerter gjennom å leve fra mitt eget, jeg vil holde på med det jeg elsker, uten å måtte søke bekreftelse på at det er greit – verken hos andre, eller hos meg selv.

Og det har jeg bestemt meg for å gjøre, det er alt jeg vet, for nå.

– b.m

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s