I tredobbel hastighet

Noen gang tenker jeg at jeg observerer mitt eget liv utenfra. Som om at verden går forbi meg i tredobbel hastighet, som om at tid ikke lenger er tid, og jeg henger etter, herlighet vent da, som om jeg står ved siden av meg selv, det går så fort, det går for fort, kan vi ikke ta en liten pause tenker jeg, vær så snill, vent på meg da, la oss bare telle sammen til ti.

IMG_7144

De siste ukene har vært litt som det. Som timer som blir til dager og dager til uker og plutselig befinner jeg meg på steder jeg ikke en gang visste at fantes. Helt ut av ingenting står jeg bak en kasse og fikler litt med en espressomaskin, fordi jeg vet egentlig ikke helt hvordan den funker, men du vet ikke hvor flink man blir til å late som, når det står en mann med skjegg på den andre siden av disken og bestiller en dobbel Cortado, ja uten en gang å blunke. Kvitteringen klistrer seg til den klamme håndflaten min og jeg ønsker han en fin kveld, selv om klokka bare er elleve på formiddagen, herregud så pinlig tenker jeg og tenker at han tenker det samme. Men så et sted der har timene på ny passert og med ett er arbeidsdagen over; jeg drar hjem, hjem til meg selv, for plutselig har jeg et eget sted å bo, et sted jeg kaller mitt og som gir gjenklang i hele meg. Men jeg klarer ikke helt å lande, omgivelsene fortsetter å gå i bane rundt meg, jeg står på mine egne føtter, men det føles som om jeg snart vil synke sammen, dras ned gjennom underlaget, midt i alt går et hjerte i femten biter, for sånt skjer jo, jeg må holde meg selv. Jeg ringer en venninne, for jeg søker bekreftelse på at jeg ikke er alene selv om verden rundt meg plutselig føles så fryktelig ukjent og annerledes. For det er en ny vei å bli vant til, en ny butikk å handle såpe og havregryn på, nye mennesker og nye omgivelser som møter meg på morgenen når jeg trekker for gardinene. Og jeg klyper meg litt i armen fordi det føles nesten litt i overkant mye, alt på en gang, hva var det som hendte, hvordan gikk alt dette seg til.

IMG_6830

Og jeg gjenvinner pusten, verden senker farten. Saktere saktere saktere. Som om jeg står på busstoppet og venter på bussen som omsider blinker seg inn, en bussjåfør smiler varmt imot meg og sier velkommen inn, velkommen hjem; her hører du til. Og jeg nikker, jeg smiler, sier takk og setter meg ned, jeg tenker at åh, nå var det deilig å sitte. Jeg henter krefter og energi fra setevarmen og kjenner at det faktisk skal bli godt å reise seg igjen også, om litt. For det sies at forandring fryder, at det noen ganger er nødvendig, og jeg er enig, og jeg vet at når jeg omsider lander i meg selv, gjenvinner balansen, når jeg gir meg selv rom nok til å ta plass og kjenne etter, så skal jeg fryde meg, jeg også.

b.m

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s