Alle disse dagene som kom og gikk

Og det er så inderlig vakkert det, dette, hvordan livet og verden forsiktig åpner seg, forsiktig utfolder seg, hvordan ting lysner og hjertet sakte men sikkert tiner, når man våger å ta plass i seg selv.

For jeg har bestandig hatt denne iboende trangen til å skrive fra hjertet, men så ofte har jeg latt den utkonkurreres av frykten for å bli hørt, at noe skal bli feil, at jeg skal være feil. Ordene har satt seg fast i halsen, fingrene stivnet, jeg selv har stilnet, ikke så mye som et ord eller en bokstav på papiret. Iblant har jeg spurt meg selv, håpet på at det snart skal være fullt, hvor mye redsel er det en gang plass til i et menneske.

_dsc1002

Det er rart å se seg selv tilbake, på samme måte som det en tid tilbake ville vært fryktelig fjernt å forutse hvordan alt skulle bli. Hvordan man skulle våge å trå så langt ut av sin egen trygghet, og hvor det hele skulle vise seg å føre hen. Det siste året, det siste halvåret, nye dører har åpnet seg, som et annet liv. Reiser har tatt meg til nye perspektiver, jeg har sett verden bli liten uten føttene mine, opplevelser og minner lagret i hjertet. Jeg har slukt bøker hele, en slags akutt trangt til å lære, veie opp for alle årene jeg lot være. Et sted fant jeg meg selv stående foran store mengder av mennesker med et budskap å spre, en ny jobb, noen lyttet, til meg, jeg kunne høre pulsen hamre i ørene. Men så var det over det også, jeg måtte søke noe nytt. Jeg har vært så usikker på hvor jeg har villet de siste årene, følt meg så fastlåst i meg selv, plutselig tok jeg springfart ut i et åpent hav og bestemte meg for at jeg skulle bli yogalærer. Bosatte meg milevis utenfor min egen komfortsone, lurer på hvor mange ganger jeg bestemte meg for å snu, det var ikke forgjeves. Fremdeles må jeg klype meg litt i armen for å forstå at en drøm ble virkelig, at jeg fikk det til, sånn helt på ekte. Som om en andel av alle disse manglende brikkene, de jeg trodde jeg hadde rotet bort for godt, falt på plass. Men viktigst av alt har vært, er, disse menneskene jeg har møtt, møter på. På reiser, på jobb, på gaten, på veien. Når alt kommer til alt, så er det disse møtene med andre som forandrer en mest av alt. Når kulde møtes med varme, uvisshet med visdom, frykt med trygghet, tårer med smil og forakt med aksept. Når noen tror på deg så mye at du nesten begynner å tro på deg selv. Tenk at mennesker har evnen i seg til å se hverandre, lære hverandre, løfte hverandre, og på denne måte, kanskje, på et vis, redde hverandre.

Skjermbilde 2017-08-20 kl. 21.18.43

Og plutselig står jeg ansikt til ansikt med meg selv igjen, hvor mye kjærlighet kan jeg egentlig romme spør jeg, blir det noen gang blir overfylt, jeg håper ikke det, selv om det iblant føles slik. Jeg er heldig. Jeg bærer ikke lenger bare redsel. Jeg er takknemlig, varmen fyller meg helt ut i tærne.

Og det er så inderlig vakkert det, dette, hvordan livet og verden forsiktig åpner seg, forsiktig utfolder seg, hvordan ting lysner og hjertet sakte men sikkert tiner, når man våger å ta plass i seg selv.

Takk for at jeg får dele, for at du lytter.
– b.m

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s