Det vakreste av alt

Forventningene stiger, for livet er godt, og jeg sier det, lar folk se det, det skremmer meg, jeg skremmer meg selv, hvor skal jeg gjemme tårene nå? Jeg vet ikke. Kanskje er det en frykt jeg bygger selv, planter og gror i mine egne tanker, jeg innvikler det hele, for det er jo ikke slik det er. At bare fordi man ler, så er det ikke lenger lov at livet skal gjøre vondt. Jeg tror ikke på lykke som noe konstant, å være lykkelig, en opplevelse, dog ikke en tilstand. For ting passerer. Du trekker for gardinene, solen som stod høyt på himmelen i går er ute av horisonten, det regner. Jeg vil ikke være en pessimist heller, det bor ikke i meg, jeg setter løvetann i den fineste blomstervasen. Så fint å se deg som dette, sier de, som om puslespillet er ferdig, jeg er hel og fullkommen, uten en eneste sprekk eller manglende brikker.

Etter disse årene med blogging har jeg ofte stilt meg selv spørsmål om hva som er for mye, og hva som er greit, å dele, mener jeg. Jeg trives ikke med å være for privat, men samtidig har jeg delt så mye, at det ville føltes unaturlig å utelukke de sidene som føles viktige å få vist. Og selvsagt vil man dele det med omverdenen når livet er fint. Når blomstrene spirer i magen og smilet nesten går rundt. Når jeg føler at det hele er verdt det, at det ordner seg, det ordner seg. Men så begynner tårene og renne igjen, skal jeg dele det også? Jeg gjør sjelden det, sånn direkte i hvert fall.

IMG_8718

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det slo meg her om dagen. Det virker ut i fra det du skriver som om at det går så bra det deg, det er så flott å se at du har det så fint. Det stikker litt i hjertet når jeg hører det. Ikke fordi det er feil, for jeg har jo roser i magen, men der er torner på dem også. Jeg vet mange av dere som leser bloggen min har fulgt meg på veien, at noen av dere også har gått veien sammen med meg, ved siden av meg, ventet på meg, fulgt etter meg. Og jeg trenger å få sagt, at selv om jeg ler og du ikke, så gjør du ingenting feil, du er på vei, og selv om du ler når jeg gråter, så er det greit, jeg er på vei jeg også, fremdeles, hele tiden. Jeg blir så redd i det jeg er i ferd med å fremstille livet mitt som så lyst og vakkert, så feilfritt og så godt å leve. Det er jo det, iblant, men det er bare deler av det, jeg trenger å få sagt det også.

For jeg gleder meg til å våkne opp om morgenen, drikke kaffe med et menneske som får meg til å smile som en dust når jeg går rundt for meg selv. Jeg nyter livet mens jeg ler sammen med vennene mine og danser omkring, kan ikke en gang danse, men det spiller ingen rolle. Jeg gjør yoga og mediterer, går barfot i skogen og kjenner luften fylle lungene mine. Ligger i sengen min og hører regnet tromme på ruten, brenner røkelse og lever meg inn i en bok som tar meg langt av sted. Jeg sitter på verandaen og drikker hvitvin, inntullet i tre ullpledd og hører på Trevor Hall, ser solen går ned, blir klemt og holdt rundt, jeg har sommerfugler i magen. Og i disse øyeblikkene er livet perfekt, men ikke på den måten at vondt ikke eksisterer, men på den måten der jeg tillater det gode å ta større plass.

IMG_9158

Jeg er lykkelig, og jeg er trist, og jeg ler, gråter hjertet ut. Livet er fantastisk og livet er fryktelig vondt, men det er ekte, jeg lever, og det er det vakreste av alt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s