Dit hjertet tar deg

Det er så rart å tenke på. Hvordan man kan gå fra å være ingen, kanskje alt, noen man beundrer, noen man ikke liker, helt til man en dag finner seg selv igjen, den man har vært hele tiden, setter deg ned i godstolen, tar plass i sitt indre hjem. Men veien er så lang. I en alder av fire trodde jeg at jeg hadde funnet meningen med livet. Jeg fant min livsglede i hundevalper og tanken på at jeg en dag, da jeg ble stor, skulle bli verdens beste dyrlege, og kanskje var det slik det var akkurat da. Tiden forandrer seg, det gjorde jeg også. Da jeg var åtte fortalte jeg alle at jeg digget heavy metal, gikk stolt rundt med Iron Maiden t-skjorten som jeg hadde stjålet fra storebroren min sitt klesskap, jeg ville jo også være kul, låste meg inne på rommet mitt og sang av full hals til Spice Girls. Jeg valgte en blå sekk med grønne dinosaurer på til først skoledag, sorte Spiderman-støvler, fortalte alle guttene i klassen at jeg elsket å leke med biler, de syntes jeg var gøyal, etter skolen gjemte jeg på barnerommet, druknet i Barbiedukker og rosa tyllskjørt. Jeg spilte fotball i ti år, gruet meg bestandig til trening, men det var jo gøy, det syntes jo alle de andre. Jeg valgte å gå studiespesialiserende på videregående, selv om jeg er glad for det i dag, var det ikke det jeg ville den gang, andres forventninger veide tyngre enn mine egne ønsker, dessuten var jeg jo ikke gammel nok til at mine egne tanker var fornuftige til å stole på? Tre år senere søkte jeg om å studere foto i New York, tenkte jeg måtte gjøre noe modig og spennende, takker gudene i dag for at studiet ble avlyst, hadde neppe overlevd en halv verden borte fra alt jeg har kjært, så lenge. Videre valgte jeg å starte på folkehøgskole, men jeg måtte gjøre noe viktig, valgte veldedighets-linje, føltes godt å fortelle til andre, jeg skulle være en ressurs, hjelpe noen. Jeg byttet linje etter to uker, fant ut at jeg hadde mer enn nok med å hjelpe meg selv på det gitte tidspunktet, fikk ikke det til heller. Jeg vet ikke. Det sies at veien blir til mens man går, men det er fort å gå seg vill, jeg har vært på feil spor flere ganger enn jeg kan huske. Senest for en måned siden søkte jeg lærerstudiet, et valg basert på ordtaket «det er viktig å gå en trygg vei», det var ikke mine ord.

IMG_9294

Fornuften bør veie tungt, det tror jeg på, det er nok viktig. Et valg kan som regel ikke kun baseres på et ønske, og det er viktig å la avgjørelsen avspilles noen ganger i hodet, å ta skikkelig sats før man velger å hoppe, man må være forberedt. Likevel er det en annen faktor som også spiller en stor rolle, hva sier hjertet ditt?

Jeg trodde aldri jeg skulle komme dit hen at jeg kunne og ville våge å leve livet mitt på bølgelengde med mine egne følelser og den personen jeg egentlig er. Det er et vanskelig valg å ta i dag, sies å være en utrygg vei å gå, kanskje har det alltid vært, hva tenker de andre, hva gjør de, velger de klokere enn meg, er jeg god nok? Men disse følelsene man bærer, de eksiterer ikke i alle, de er individuelle, unike, og like viktige på hver sin måte. Så her sitter jeg da. Jeg er 20 år, snart 21, har ennå ikke begynt å studere, det har ikke vært riktig for meg, andre ting har måtte kommet før, jeg er ingen skuffelse. Jeg kom ikke inn på Skrivekunstakademiet i år, men jeg er ikke trist av den grunn, jeg velger prøve igjen, dog har avslaget ført meg på nye veier. Om et halvt år vil jeg være utdannet yogalærer, en drøm jeg har bært på lenge, i frykt for å si høyt, gjør jeg noe viktig nok? Jeg elsker det, en lidenskap, det gjør meg godt, jeg puster med hele kroppen og jeg vil spre budskapet. Senere vil jeg studere filosofi, bruke tankene mine og hjertet mitt til å fundere over store spørsmål. Jeg drømmer fremdeles en dag om å bli forfatter, skrive bøker som andre skal finne sjel og glede i. Jeg går min egen vei, jeg tar plass i mine egne sko, har egentlig begynt å gå uten, jeg føler jorden under føttene mine, kanskje blir jeg møkkene, men liker det best sånn, og det føles riktig, og viktig, det passer, for meg.

IMG_9130

Du må vite det, at uansett hva du velger å gjøre, så har du alltid noe å gi til denne verden. Enten det er kvitteringen i kassen på Kiwi, eller det er smertestillende medisiner til en syk pasient, avkuttede roser fra Mestergrønn, hjelp til å finne frem til biografi-hyllen på biblioteket. Kanskje et varmt smil til en forbipasserende du ser på gaten, du behøver ikke være grunnleggeren av en revolusjon, men kanskje blir du det likevel. Fordi du er viktig, fordi du er deg, og de valgene du tar, som er basert på hva du ønsker og brenner for, vil bestandig føre deg på riktig veg. Hvem vil gå til en lege som hater yrket sitt, han hadde kanskje gode karakterer på skolen, valgte utdannelsen basert på hva noen andre forventet av han, der er ikke for sent å snu. Hjertet vet alltid hva det vil, og når du trekker pusten helt ned i magen, så kjenner du det nok, at dette er din vei, for den føles riktig, og viktig, for deg.

-B.M

Advertisements

One thought on “Dit hjertet tar deg”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s