Ellevte november

fullsizeoutput_4a6fullsizeoutput_4a4fullsizeoutput_4a7fullsizeoutput_4a5

Av og til går jeg meg med vilje bort i ukjente nabolag. Omringet av røde hustak og fargerike vegger, drømmer jeg meg litt bort til en verden som ikke er så svartmalt og skremmende som denne. Der høstløv fester seg i håret mitt og der latteren sitter like løst som Hawaii-skjorta til farfar på varme sommerdager. En liten verden der det bare er mennesker som løfter på hodet, ingen som kommer med dustete veganer-vitser og der jeg aldri blir kald på føttene, selv ikke når jeg går i turkise flip-flopps. Der det ikke finnes potetgull som smaker ost og løk, der ingen på Tinder sveiper meg til venstre og der alle pynter til jul senest tredje oktober. Det regner på alle søndager, vi hopper over våren og jeg spiser smågodt til frokost hver eneste dag. Jeg slipper å være redd for rottehaler, flystyrt og mennesker som ikke sier fra når jeg har brokkoli mellom tennene. Jeg angrer jeg litt på at jeg gikk meg vill med vilje. Jeg kunne litt ønske at jeg ikke husket at det bare var tre kvartaler, litt til venstre og så ned den lange bakken med alle de svarte taksteinene som var veien tilbake. For tenk å ikke vite, tenk å bli straffet med noe så fint som å bli værende i en verden full av rosa tulipaner og bestemødre som mener at du må spise vafler med jordbærsyltetøy og masse iskrem for å vokse deg stor og sterk. Men så begynner jeg å fryse på føttene, sånn skikkelig også, selv om jeg tok på meg skoene som har holdt meg levende gjennom to vintre. Jeg kommer til en blindvei, og jeg vet jeg må snu nå, men heldigvis kan jeg drømme meg bort i et par kvartaler til på veien tilbake. Og når hustakene skifter farge og jeg er på vei nedover den lange bakken, da møter jeg på en oransje katt som maler varmt når jeg setter meg på huk og klør den godt mellom ørene. En tigger klapper meg på armen som takk for de syv usle kronene jeg roter frem fra lomma, og jeg trenger ikke vente lenger enn tre sekunder på fortauskanten før det blir grønn mann. Jeg kjenner ikke en gang at nesen min er iskald før jeg møter mitt eget speilbilde og innser at jeg har en paprika midt i trynet. Jeg fniser forsiktig, lukker øynene litt og tenker at det hele kommer til å gå bra, det kommer til å ordne seg. Det er litt vanskelig å leve iblant, men det er alltid noe fint å være til for.

Advertisements

One thought on “Ellevte november”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s