Å stå stødig i egne sko

Jeg går ofte feil vei, halve livet mitt har jeg gått i motsatt retning av hva jeg burde, kanskje, jeg vet ikke, der finnes ingen fasit, men magefølelsen er dog et faktum. Jeg har tatt valg basert på intuisjon, det har føltes så riktig der og da, dog er det ikke alltid det har ledet meg på rett spor likevel. Jeg snubler, men erfarer, reiser meg igjen, prøver på nytt, vender hodet mot en annen veibane. Og kanskje er det det som må til for at vi skal forstå, at vi skal lære. For jeg skjønner at det må handle om mer enn bare et ønske, en idé, flere tanker må involveres, alt må sees fra så mange perspektiver og vinkler. Jeg går runder med meg selv, visualiserer i havet av uendelig mange muligheter, de utallige veiene som er å gå. Jeg blir usikker, for jeg er bestandig redd for å feile. For selv om så mange har snublet før meg, så er frykten så mye større når man bærer den selv, alene. Det er så mye å ta i betraktning, så mange råd og meninger å ta inn over seg, jeg glemmer meg selv opp i det hele. For det å skulle ta gode valg, riktige valg, det krever tålmodighet, det handler om å bruke tid. Du må fundere, sove på det, kjenne etter og gå i dybden, ikke minst må du lytte til hjertet, til fornuft, til sinn, og slik, vil du på sikt kunne forstå hva som er riktig, for deg. Det krever mot å velge, og det krever styrke å skulle stå stødig i det valget man har tatt.

Det siste halvåret har livet mitt forandret seg på så mange måter. Nye tanker, følelser og verdier har kommet til overflaten. Ord, inntrykk og opplevelser har satt hjertet og tankene mine i spill, over tid har jeg kommet nærmere og nærmere meg selv og den personen jeg bestandig har lengtet etter å være. Det er rart å snakke høyt om, for det ligger dypt, det er noe som er mitt eget, ikke noe for alle å forstå, men jeg vil snakke om det likevel, i håp om å kanskje nå ut, til noen.

DSC00723

Jeg har tatt mange valg i livet basert på hva andre skulle måtte tro og tenke. Jeg har gått imot mine egne verdier for å tilfredstille andres, jeg har levd i utakt med mine egne følelser, valgt uten å ta mine egne tanker og behov i betraktning, det har føltes så feil, så vondt, men jeg har fortsatt likevel. Til nå, den siste tiden, for jeg vil ikke lenger leve slik, jeg vil ikke lenger leve bare for andre, og det føles så godt å ha kommet til denne konklusjonen. Den redde delen av meg føler seg egoistisk, men sannheten er at om livet noen gang skal bli godt å leve, så er det er nødvendig og viktig valg å ta. Man kan ikke la være å være seg selv, å leve livet slik man vil, bare fordi andre har noe negativt å mene om det. Jeg trenger ikke å forklare meg, jeg behøver ingen unnskyldning for hvorfor jeg gjør som jeg gjør.

Jeg erfarer og forstår mer og mer om hva som menes med at livet er en reise. For det er det, man kommer aldri frem, men man kommer til stadighet nærmere, lenger, dypere. Selv om veien foran meg er evig, så har jeg kommer langt på vei. Jeg har funnet motet til å følge hjertet mitt. Til å forandre livsstil og leve slik jeg trenger å leve for å ha det godt. Og en slik forandring må skje gradvis, og det må skje av de riktige grunnene, de viktige grunnene, det vet jeg at det gjør, jeg har landet trygt. Det er ikke noe som skjer over natten, og det er heller ikke noe som går automatisk av seg selv. Det krever tilpasning, tilrettelegging og god planlegging. Det siste halve året har jeg tatt små skritt i en ny retning. Yoga og meditasjon har blitt en viktig og stor del av livet mitt. Jeg har tatt i bruk naturens kraft, nærer kropp og sjel med eteriske oljer og plantebasert mat. Jeg harmer ingen, i hvert fall ikke av intensjon, jeg gjør meg selv og andre godt. Jeg er meg selv i en ny format, en bedre versjon, en versjon som føles akkurat slik, som meg selv. Disse beslutningene har lenge vært valg jeg har ønsket å ta, som jeg har vært på vei mot, men ikke vært klar for eller trygg nok til å stå stødig i, før nå. Jeg føler meg klar. Jeg behøver ikke lenger en forklaring på hvorfor, kanskje vil den en gang komme, jeg bærer vissheten selv, men enn så lenge er det viktigste for meg at dette er et valg jeg har tatt for meg selv.

DSC00721

Jeg deler dette av mange grunner. Mye fordi det er og vil være en så viktig del av meg, men også fordi jeg ønsker å bruke bloggen min til å spre et viktig budskap. Ikke bare når det gjelder min livsstil, men også omhandlende det å være trygg på seg selv. Jeg ønsker å fortsette å dele skrive rundt dette temaet, i ulike formater. Jeg kommer aldri til å få noen til å føle seg dårlige fordi de lever eller tar andre valg enn jeg selv gjør, men jeg ønsker likevel å dele reisen min med dere, kanskje også bidra til en positiv påvirkning, uten å mene og si for mye.

Aldri vær redd for å lytte til ditt eget hjerte. Aldri vær redd for å gå en annerledes og ukjent vei. Man lærer så lenge man lever, og om du velger feil, så er det aldri for sent å snu. Stå trygg i dine egne sko, de er tilpasset deg for en grunn, og om noen forsøker å tråkke på deg, bestandig husk at du er modig som tørr å gå din egen vei. Lev i ett med deg selv, dine verdier og dine følelser, fordi du er så heldig som har muligheten til å velge, men også fordi det bestandig vil føre deg dit du trenger å komme.

– B.M

Advertisements

Å gjøre plass til

en gammel mann 
innser etter lang tids
sykdom
at livet 
ikke kan være morsomt
hvis det ikke er trist 
(Bård Torgersen)

IMG_9664IMG_9668

For iblant må man grave dypt, ta opp kampen mot alle innestengte tanker og følelser. Du lar masken falle, du gråter hjertet ut, og slik vil det på sikt vil bli enda større plass til alle gledene og kjærligheten som er på vei. Du er hel, du er levende, du er menneske nå. ♥

Ekte kjærlighet og bobler av såpe

Og om du har glemt det, så vil jeg fortelle deg, at der finnes steder, dager, øyeblikk, bestående av ingenting annet enn kjærlighet, familie, bestående av latter, smil, av femten tårer glede. Noe å tenkte tilbake på når man glemmer hvor vakker livet iblant kan være. Fylt av godhet, varme og genuin lykke. Og selv om helgen er over, selv om dagene og livet går videre, så er minnene lagret trygt i hjertet. ♥

Stille ord

(1080 p)

Fingrene står litt fast, flyter ikke like lett bestandig. Der er så mye å se, så mye å høre, jeg tenker tanker som jeg ikke får ut i ord. Det er mye jeg vil si, men akkurat nå føler jeg mer for å være litt stille. Det er så mye vakkert å vitne til, selv når sommeren er fylt med regnvær. Du må ikke glemme å løfte på hodet, du må ikke glemme å være. ♥

Og dette er en annen historie

(1080p)

En liten bestanddel øyeblikk av ro og kjærlighet den siste tiden. Jeg vil dele mer av det gode med dere. Hverdagsgleder. Tanker også. Ord og følelser, kanskje iblant ting som gjør vondt. Ting som engasjerer meg, ting som inspirerer meg, kanskje som også kan inspirere andre, glede andre, kanskje være til hjelp for noen som trenger. Jeg vil skrive en blogg for meg selv, men jeg vil også skrive en blogg for dere. Fremover har jeg bestemt meg for å ta i bruk kameraet mitt mer, filme og fotografere små momenter av hverdagen min, ting som opptar meg, interesserer meg og som jeg ønsker å dele med dere også. Jeg er på vei inn i et nytt kapittel av livet, jeg føler det slik, drømmer jeg lenge har bært på, men vært for redd til å snakke høyt om, jeg tar fatt på en ny historie. Den blir vakker, den blir vondt, den blir sår, og den blir fylt av latterkramper og smilehull, jeg er sikker. Den blir min, jeg skal skrive den selv, og jeg ønsker å ha dere med meg på veien.

Håper alt er bra hos deg ♥ Klemmer i fleng.
– B.M

Det vakreste av alt

Forventningene stiger, for livet er godt, og jeg sier det, lar folk se det, det skremmer meg, jeg skremmer meg selv, hvor skal jeg gjemme tårene nå? Jeg vet ikke. Kanskje er det en frykt jeg bygger selv, planter og gror i mine egne tanker, jeg innvikler det hele, for det er jo ikke slik det er. At bare fordi man ler, så er det ikke lenger lov at livet skal gjøre vondt. Jeg tror ikke på lykke som noe konstant, å være lykkelig, en opplevelse, dog ikke en tilstand. For ting passerer. Du trekker for gardinene, solen som stod høyt på himmelen i går er ute av horisonten, det regner. Jeg vil ikke være en pessimist heller, det bor ikke i meg, jeg setter løvetann i den fineste blomstervasen. Så fint å se deg som dette, sier de, som om puslespillet er ferdig, jeg er hel og fullkommen, uten en eneste sprekk eller manglende brikker.

Etter disse årene med blogging har jeg ofte stilt meg selv spørsmål om hva som er for mye, og hva som er greit, å dele, mener jeg. Jeg trives ikke med å være for privat, men samtidig har jeg delt så mye, at det ville føltes unaturlig å utelukke de sidene som føles viktige å få vist. Og selvsagt vil man dele det med omverdenen når livet er fint. Når blomstrene spirer i magen og smilet nesten går rundt. Når jeg føler at det hele er verdt det, at det ordner seg, det ordner seg. Men så begynner tårene og renne igjen, skal jeg dele det også? Jeg gjør sjelden det, sånn direkte i hvert fall.

IMG_8718

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det slo meg her om dagen. Det virker ut i fra det du skriver som om at det går så bra det deg, det er så flott å se at du har det så fint. Det stikker litt i hjertet når jeg hører det. Ikke fordi det er feil, for jeg har jo roser i magen, men der er torner på dem også. Jeg vet mange av dere som leser bloggen min har fulgt meg på veien, at noen av dere også har gått veien sammen med meg, ved siden av meg, ventet på meg, fulgt etter meg. Og jeg trenger å få sagt, at selv om jeg ler og du ikke, så gjør du ingenting feil, du er på vei, og selv om du ler når jeg gråter, så er det greit, jeg er på vei jeg også, fremdeles, hele tiden. Jeg blir så redd i det jeg er i ferd med å fremstille livet mitt som så lyst og vakkert, så feilfritt og så godt å leve. Det er jo det, iblant, men det er bare deler av det, jeg trenger å få sagt det også.

For jeg gleder meg til å våkne opp om morgenen, drikke kaffe med et menneske som får meg til å smile som en dust når jeg går rundt for meg selv. Jeg nyter livet mens jeg ler sammen med vennene mine og danser omkring, kan ikke en gang danse, men det spiller ingen rolle. Jeg gjør yoga og mediterer, går barfot i skogen og kjenner luften fylle lungene mine. Ligger i sengen min og hører regnet tromme på ruten, brenner røkelse og lever meg inn i en bok som tar meg langt av sted. Jeg sitter på verandaen og drikker hvitvin, inntullet i tre ullpledd og hører på Trevor Hall, ser solen går ned, blir klemt og holdt rundt, jeg har sommerfugler i magen. Og i disse øyeblikkene er livet perfekt, men ikke på den måten at vondt ikke eksisterer, men på den måten der jeg tillater det gode å ta større plass.

IMG_9158

Jeg er lykkelig, og jeg er trist, og jeg ler, gråter hjertet ut. Livet er fantastisk og livet er fryktelig vondt, men det er ekte, jeg lever, og det er det vakreste av alt.

Dit hjertet tar deg

Det er så rart å tenke på. Hvordan man kan gå fra å være ingen, kanskje alt, noen man beundrer, noen man ikke liker, helt til man en dag finner seg selv igjen, den man har vært hele tiden, setter deg ned i godstolen, tar plass i sitt indre hjem. Men veien er så lang. I en alder av fire trodde jeg at jeg hadde funnet meningen med livet. Jeg fant min livsglede i hundevalper og tanken på at jeg en dag, da jeg ble stor, skulle bli verdens beste dyrlege, og kanskje var det slik det var akkurat da. Tiden forandrer seg, det gjorde jeg også. Da jeg var åtte fortalte jeg alle at jeg digget heavy metal, gikk stolt rundt med Iron Maiden t-skjorten som jeg hadde stjålet fra storebroren min sitt klesskap, jeg ville jo også være kul, låste meg inne på rommet mitt og sang av full hals til Spice Girls. Jeg valgte en blå sekk med grønne dinosaurer på til først skoledag, sorte Spiderman-støvler, fortalte alle guttene i klassen at jeg elsket å leke med biler, de syntes jeg var gøyal, etter skolen gjemte jeg på barnerommet, druknet i Barbiedukker og rosa tyllskjørt. Jeg spilte fotball i ti år, gruet meg bestandig til trening, men det var jo gøy, det syntes jo alle de andre. Jeg valgte å gå studiespesialiserende på videregående, selv om jeg er glad for det i dag, var det ikke det jeg ville den gang, andres forventninger veide tyngre enn mine egne ønsker, dessuten var jeg jo ikke gammel nok til at mine egne tanker var fornuftige til å stole på? Tre år senere søkte jeg om å studere foto i New York, tenkte jeg måtte gjøre noe modig og spennende, takker gudene i dag for at studiet ble avlyst, hadde neppe overlevd en halv verden borte fra alt jeg har kjært, så lenge. Videre valgte jeg å starte på folkehøgskole, men jeg måtte gjøre noe viktig, valgte veldedighets-linje, føltes godt å fortelle til andre, jeg skulle være en ressurs, hjelpe noen. Jeg byttet linje etter to uker, fant ut at jeg hadde mer enn nok med å hjelpe meg selv på det gitte tidspunktet, fikk ikke det til heller. Jeg vet ikke. Det sies at veien blir til mens man går, men det er fort å gå seg vill, jeg har vært på feil spor flere ganger enn jeg kan huske. Senest for en måned siden søkte jeg lærerstudiet, et valg basert på ordtaket «det er viktig å gå en trygg vei», det var ikke mine ord.

IMG_9294

Fornuften bør veie tungt, det tror jeg på, det er nok viktig. Et valg kan som regel ikke kun baseres på et ønske, og det er viktig å la avgjørelsen avspilles noen ganger i hodet, å ta skikkelig sats før man velger å hoppe, man må være forberedt. Likevel er det en annen faktor som også spiller en stor rolle, hva sier hjertet ditt?

Jeg trodde aldri jeg skulle komme dit hen at jeg kunne og ville våge å leve livet mitt på bølgelengde med mine egne følelser og den personen jeg egentlig er. Det er et vanskelig valg å ta i dag, sies å være en utrygg vei å gå, kanskje har det alltid vært, hva tenker de andre, hva gjør de, velger de klokere enn meg, er jeg god nok? Men disse følelsene man bærer, de eksiterer ikke i alle, de er individuelle, unike, og like viktige på hver sin måte. Så her sitter jeg da. Jeg er 20 år, snart 21, har ennå ikke begynt å studere, det har ikke vært riktig for meg, andre ting har måtte kommet før, jeg er ingen skuffelse. Jeg kom ikke inn på Skrivekunstakademiet i år, men jeg er ikke trist av den grunn, jeg velger prøve igjen, dog har avslaget ført meg på nye veier. Om et halvt år vil jeg være utdannet yogalærer, en drøm jeg har bært på lenge, i frykt for å si høyt, gjør jeg noe viktig nok? Jeg elsker det, en lidenskap, det gjør meg godt, jeg puster med hele kroppen og jeg vil spre budskapet. Senere vil jeg studere filosofi, bruke tankene mine og hjertet mitt til å fundere over store spørsmål. Jeg drømmer fremdeles en dag om å bli forfatter, skrive bøker som andre skal finne sjel og glede i. Jeg går min egen vei, jeg tar plass i mine egne sko, har egentlig begynt å gå uten, jeg føler jorden under føttene mine, kanskje blir jeg møkkene, men liker det best sånn, og det føles riktig, og viktig, det passer, for meg.

IMG_9130

Du må vite det, at uansett hva du velger å gjøre, så har du alltid noe å gi til denne verden. Enten det er kvitteringen i kassen på Kiwi, eller det er smertestillende medisiner til en syk pasient, avkuttede roser fra Mestergrønn, hjelp til å finne frem til biografi-hyllen på biblioteket. Kanskje et varmt smil til en forbipasserende du ser på gaten, du behøver ikke være grunnleggeren av en revolusjon, men kanskje blir du det likevel. Fordi du er viktig, fordi du er deg, og de valgene du tar, som er basert på hva du ønsker og brenner for, vil bestandig føre deg på riktig veg. Hvem vil gå til en lege som hater yrket sitt, han hadde kanskje gode karakterer på skolen, valgte utdannelsen basert på hva noen andre forventet av han, der er ikke for sent å snu. Hjertet vet alltid hva det vil, og når du trekker pusten helt ned i magen, så kjenner du det nok, at dette er din vei, for den føles riktig, og viktig, for deg.

-B.M