Om våren

Og gresset blir grønnere. Blomstene våkner til liv. Litt etter litt skimter solen frem mellom skyene, jeg kan høre lyden av folkemylderet i gaten helt opp i tredje etasje. Alt spirer og gror, våkner til liv etter vinterens kulde, fargene blir flere, dagene lenger, plutselig er verden så lys. Jeg våkner med en klump i magen, for våren har banket på døren, og jeg er så fryktelig redd for å åpne.

IMG_7265.JPG

Jeg trodde det skulle bli annerledes denne gangen, at gleden i meg, iveren over livet, lettheten i kroppen, skulle gjøre at våren ble noe jeg ville fryde meg over i år. Jeg har forsøkt å fortelle meg selv det, at det var slik det skulle bli. At solen ville bringe med seg lykken, og at disse dagene med finvær skulle fylle meg med energi og varme. Jeg blir urolig, fordi alle disse positive tankene jeg har jobbet så for å få på plass og opprettholde, plutselig kjennes ut som om at går i oppløsning, ja kanskje selv forsvinner, det skremmer meg. Jeg kjenner meg tung og sliten. Lettheten i kroppen er borte, og morgenfuglen i meg synes plutselig at det å skulle stå opp om morgenen er en eneste liten kamp. Jeg kjemper meg på føttene, for jeg fortsetter å møte verden, jeg gjemmer meg ikke lenger bort. Jeg må til butikken for å kjøpe toalettpapir og epler, forsøker å lukke øynene i det jeg går forbi alle menneskene ikledd kort shorts og t-skjorter, kjoler i mønster av blomster. Mest i frykt for at de skal se rart på meg fordi jeg selv er kledd i langbukse og strikket genser, men også i et forsøk på å fortrenge en uvelkommen gråt. Det eneste ved meg som kan minne om sommer er solbrillene jeg har tatt på, så ingen kan se at jeg vandrer rundt, på den lyseste og fineste dagen på flere måneder, med tårer av tristhet i øynene. Jeg kjenner meg så fryktelig aleine.

Jeg forsøker å holde hodet over vann. Minne meg selv på viktigheten av å ha en positiv innstilling, være åpen, fordi det går jo fint, herregud, det gjør jo det. Men så kommer det disse stundene hvor denne veien til munterhet plutselig blir så fryktelig vanskelig å få øye på. Man blir redd, holder hendene foran ansiktet, har ikke lyst å se. Og så føler man seg som verdens største dust, fordi man går rundt og kjenner seg knust for at vinteren er over, for at årstiden har skiftet og nytt liv er på vei. Men så er det jo bare det, dette, at når alt kommer til alt, så er vi mennesker. Og i mennesker bor der følelser. Noen ganger vakre, fantastiske, hjertevarmende følelser, slike vi vil omfavne og snakke høyt om. Mens andre ganger kommer følelser av typen som gjør at man vil forsvinne fra seg selv, gjemme seg bort, gå i hi og våkne når det letter igjen, når høsten kommer og det blir trygt igjen, vi kjenner skam og skyld for å føle som vi gjør. Slik kan jeg kjenne det om våren. Og videre forsøker jeg å bekjempe, undertrykke, fortrenge, alle disse følelsene av ensomhet, uro og frykt som ut av ingenting tar plass i meg, slik at ingen skal kunne se meg som jeg er, slik at ingen skal riste på hodet over hva jeg føler. Jeg går i kamp mot mine egne følelser, for noe i meg forteller at det ikke er greit å føle det slik. Og selv om jeg aller helst ønsker å erklære våpenhvile med min egen motstand, så våger jeg ikke. For det hører jo ikke hjemme å være trist, der hvor det er glade mennesker som drikker årets første utepils og ler høylytt i felleskap til solen går ned.

IMG_7517

Men kjære våren. Du som er så lys, så fin, så varm og god. Jeg vil ikke lenger kjempe imot deg. Du vet jo, jeg elsker hvordan du får blomstrene til å spire, jeg har gledet meg i hele år til å plukke hvitveis fra grøftekanten på vei ned fra Fløyen. Det er deilig å ikke bli våt i håret når jeg løper til bussen, og lyden av fuglekvitter vekker sommerfuglene i magen min til liv, innimellom kjenner jeg meg lystig til og med. Og det er jo ikke det at jeg ikke liker deg, men det er aspekter ved deg som vekker vonde følelser i meg. Iblant får du meg til å føle meg som det mest ensomme mennesket i verden, og det gjør så vondt å føle seg så aleine. For det er ikke det at jeg er redd deg, men noe i deg vekker likevel redselen i meg og synes det er vanskelig å bli værende når du kommer. Som når jeg forelsker meg, et menneske jeg mest av alt ønsker nær meg, men som når kommer for nære, bli noe jeg forsøker å flykte fra. Kanskje er det mørket i meg som er redd for lyset i deg, kanskje er det godheten i deg som vekker liv i vondtene i meg. Eller kanskje bare er det noe jeg enda ikke har skjønt, noe du forsøker å lære meg, få meg til å forstå, slik at vi sammen en dag kan komme overens, gå sommeren i møte på et mer harmonisk vis. For kjære våren, jeg vil så gjerne ønske deg velkommen, for du er ikke noe å være redd for, er du vel?

-b.m

Reklamer

«Jeg er rett her»

Egenomsorg. Et bredt begrep, et begrep jeg lenge trodde jeg visste alt om hva omhandlet, som om at det var noe jeg mestret og forstod hva innebar – noe jeg var god på, til og med. Jeg tok feil, på en måte. Jeg mener, det var ikke det at jeg ikke forstod konseptet av egenomsorg, men jeg misset så mange aspekter av hva det egentlig dreide seg om. Det hendte jo at jeg gjorde fine ting for meg selv innimellom; kjøpte meg en bluse jeg lenge hadde ønsket meg, bestilte meg en frisørtime selv om jeg egentlig ikke hadde penger til det. Jeg startet dagen med en varm kopp te og avsluttet den med en koselig serie. Iblant kunne jeg finne på å dra alene på kafé for å skrive, gå meg en lang tur i frisk luft med musikk på ørene – det føltes godt, det gjorde det virkelig, men var det nok?

fullsizeoutput_e01fullsizeoutput_e02

Det tok meg en tid å forstå, å innse, at for å ta ordentlig vare på meg selv, så var det mer som skulle til. At egenomsorg ikke bestandig behøver å være noe som gjør godt, noe lystbetont eller morsomt, nei kanskje heller tvert om. Som når man står ansikt til ansikt med seg selv og forstår at man er nødt til å ta et vanskelig valg. Som å la gå av venner som man innerst inne vet at tærer mer enn de nærer, eller kanskje, å gjøre det slutt med en kjæreste fordi man vet at man på sikt, forhåpentligvis, vil ha det bedre uten. Å si opp jobben sin fordi man vet med seg selv at man har det ikke bra der man er, at det finnes noe bedre der ute, et sted. Å gi slipp på noe. Å våge å kjenne tårene trille, men likevel vite at man har gjort noe riktig og bra for seg selv. Å være modig, selv hvor fryktelig redd man er for å trå feil. Ja kanskje selv å gjøre feil også, men å tillate seg selv å være menneskelig, å lære noe av feilstegene man begikk. Og kanskje, noen ganger, er egensomsorg bare det å være sårbar, overfor andre, å la tårer trille i offentlighet, ærlighet, å tillate seg selv å behøve hjelp. Hender å holde, mennesker å støtte seg på, å si med ærlige ord at det er litt mye nå, jeg trenger deg. Men viktigst av alt er det kanskje det å kunne møte seg selv i speilet, puste dypt ned i magen og si; jeg er her, jeg er rett her.

-b.m

Alt jeg vet, for nå

Det var en tid, en enorm prosent dager i en andel av et liv, hvor jeg kjente i hele meg at alt det jeg gjorde og foretok meg, kjentes galt, vondt, vanskelig. Som et ork, et smertefullt, tyngende ork. En tid der hvor ingenting gjorde meg glad, ingenting næret meg, som om alt jeg sa og gjorde var i forventninger av andre. Jeg har tatt så mange valg basert på frykt gjennom årene som har gått, gjort alt i min makt for å bevare denne intense følelsen av trygghet og aksept fra menneskene rundt meg. Jeg har gått rundt med hjertet mitt innestengt i en liten boks, nektet å lyttet til det, nektet å snakke fra det, latt være å ta det i betraktning, som alle de tingene man gjemmer på loftet fordi de ikke er viktige nok til å få plass i stuen; fordi jeg visste det ville bli vanskelig, at det ville lede meg ut på veier jeg ikke var klar for å gå, kanskje ville åpne dører jeg ikke en gang visste hvor ville ta meg, og jeg kunne ikke tillate noen å se meg gjøre det. Alt jeg tenkte var at dersom jeg forble trygg, dersom jeg forble stille, der oppe på loftet, ikke tillot noen å se meg, ikke tillot meg selv å finne meg, da ville det ordne seg. Så jeg ble en kopi av menneskene rundt meg, tok valgene de tok, trodde på tingene de trodde på, snakket med deres ord, gikk deres veier, stilnet når de stilnet, fordi da, da hadde jeg ikke mer jeg våget å si.

Et sted på veien ble jeg syk, naturligvis, på en måte. Så syk at nesten alle de delene, som jeg trodde var meg, som jeg fortalte meg selv at jeg var, forsvant. Rant ut mellom fingrene mine, jeg gikk i ett med luften, jeg var helt tom. Og jeg har lett etter feil, etternoe å skylde på, grunner til at alt ble som det ble. Og jeg har funnet dem, på alle de gale stedene. Hos andre, i hendelser som har inntruffet, i omstendigheter og i omgivelser, men aldri, før nå, har jeg noen gang tenkt tanken på å tenke; du lyttet ikke til hjertet ditt, du tillot ikke deg selv å slippe fri. Nå vet jeg, hva det var. For et sted på veien måtte jeg også ta et valg om å kjempe for å bli frisk. Jeg måtte starte forfra på så mange områder, bygge meg selv opp igjen, fylle alle de tomme rommene som jeg hadde etterlatt i mørket på loftet. Og det var her, på denne veien, at det litt etter litt gikk opp for meg hvordan det hele gikk til. Hvordan jeg har gått rundt halve livet og vært blind, vært så fryktelig fryktelig redd, for å ta plass i et menneske som var tom for kjærlighet, naturligvis, dessverre, heldigvis, på en måte.

Fordi det var også her, i denne gjennomskuelsen av mine egne følelser, at jeg bestemte meg for at tiden var inne. For å sette meg selv ut i dagslys, tappe vann fra springen og stadig sørge for å vanne meg, gi meg selv næring; tiden var inne for å åpne boksen, et hjerte var klar for å settes fri. Og tårene mine begynte å trille, fordi den varmen som traff meg, eksploderte mot meg, det satte seg helt inn i ryggraden, i beinmargen, som et lite barn som endelig finner igjen mammaen sin etter å gå gått seg bort på et digert kjøpesenter. Som en omfavnelse av kjærlighet; som å komme hjem, til seg selv. Fordi det er slikt som skjer, når du våger å ta eie om ditt eget hjerte. Når du begynner å snakke fra det, tro fra det, se fra det – leve fra det, men viktigst av alt – tillate andre å se det, at det, dette, er deg, at det er sånn du er, og at det spiller en rolle. Og det har tatt meg all denne tiden å forstå.

fullsizeoutput_df5

Og det er greit, det er helt i orden at det har tatt alle disse timene, dagene, ukene, årene, å klare å fatte. Fordi det har ført meg dithen hvor jeg er nå; et sted hvor jeg føler meg tilstede, hvor jeg våger å ta plass; i meg selv. Det er ikke bestandig solskinn her, ganske ofte stormer det, men jeg behøver ikke lenger søke ly, fordi jeg vet at det går over. For det er et sted hvor jeg iblant mestrer å være trygg, iblant mestrer å møte verden med selvtillit og stolthet, hvor kjærligheten og godheten er stor og inderlig, et sted hvor jeg kjenner det, helt ut i fingrene: 
at jeg bare vil være, menneske, og ikke lenger bare deler av meg selv, ikke lenger bare vise kun de sidene jeg finner i andre, som jeg tror andre vil like, mens jeg gjemmer de sidene som, når alt kommer til alt, er de aller viktigste for meg. Om hvem jeg er og hva som bor i hjertet mitt, hva jeg brenner for og engasjerer meg i. For jeg vil blomstre, og jeg vil dele, og jeg vil treffe andres hjerter gjennom å leve fra mitt eget, jeg vil holde på med det jeg elsker, uten å måtte søke bekreftelse på at det er greit – verken hos andre, eller hos meg selv.

Og det har jeg bestemt meg for å gjøre, det er alt jeg vet, for nå.

– b.m

Egentlig alt og litt ingenting

(1080p)

Jeg har en tendens til å bli for full av følelser, som nå. Jeg får tårer i øynene når jeg kjenner etter, det bor så mye i hjertet mitt som jeg ønsker å dele med dere. Tanker og følelser fra disse øyeblikkene som varmer hele meg. Noen ganger blir jeg redd for å åpne opp, vise meg sårbar og ekte, selv om det er en egenskap jeg har lært meg å sette pris på både hos meg selv og andre. Men kanskje snart, kanskje om en stund vil setninger komme som perler på en snor, utfylle hverandre og gi mening. Akkurat nå føles det mer som et evig rot og kaos av bokstaver som stokker seg om hverandre og blir til ingenting. Jeg åpner munnen, men pusten min er det eneste som slipper fri. Jeg lar fingrene treffe bokstaver på tastaturet, men det hele resulterer i et evig virrvarr og et mislykket forsøk i å skape noe meningsfylt. Jeg vet ikke helt jeg, jeg er litt tom for ord om dagen, men iblant er det kanskje nok å la bilder tale for seg, som tusen ord eller noe. Det er noe fint ved det også. Takknemligheten fyller meg.

– b.m

I tredobbel hastighet

Noen gang tenker jeg at jeg observerer mitt eget liv utenfra. Som om at verden går forbi meg i tredobbel hastighet, som om at tid ikke lenger er tid, og jeg henger etter, herlighet vent da, som om jeg står ved siden av meg selv, det går så fort, det går for fort, kan vi ikke ta en liten pause tenker jeg, vær så snill, vent på meg da, la oss bare telle sammen til ti.

IMG_7144

De siste ukene har vært litt som det. Som timer som blir til dager og dager til uker og plutselig befinner jeg meg på steder jeg ikke en gang visste at fantes. Helt ut av ingenting står jeg bak en kasse og fikler litt med en espressomaskin, fordi jeg vet egentlig ikke helt hvordan den funker, men du vet ikke hvor flink man blir til å late som, når det står en mann med skjegg på den andre siden av disken og bestiller en dobbel Cortado, ja uten en gang å blunke. Kvitteringen klistrer seg til den klamme håndflaten min og jeg ønsker han en fin kveld, selv om klokka bare er elleve på formiddagen, herregud så pinlig tenker jeg og tenker at han tenker det samme. Men så et sted der har timene på ny passert og med ett er arbeidsdagen over; jeg drar hjem, hjem til meg selv, for plutselig har jeg et eget sted å bo, et sted jeg kaller mitt og som gir gjenklang i hele meg. Men jeg klarer ikke helt å lande, omgivelsene fortsetter å gå i bane rundt meg, jeg står på mine egne føtter, men det føles som om jeg snart vil synke sammen, dras ned gjennom underlaget, midt i alt går et hjerte i femten biter, for sånt skjer jo, jeg må holde meg selv. Jeg ringer en venninne, for jeg søker bekreftelse på at jeg ikke er alene selv om verden rundt meg plutselig føles så fryktelig ukjent og annerledes. For det er en ny vei å bli vant til, en ny butikk å handle såpe og havregryn på, nye mennesker og nye omgivelser som møter meg på morgenen når jeg trekker for gardinene. Og jeg klyper meg litt i armen fordi det føles nesten litt i overkant mye, alt på en gang, hva var det som hendte, hvordan gikk alt dette seg til.

IMG_6830

Og jeg gjenvinner pusten, verden senker farten. Saktere saktere saktere. Som om jeg står på busstoppet og venter på bussen som omsider blinker seg inn, en bussjåfør smiler varmt imot meg og sier velkommen inn, velkommen hjem; her hører du til. Og jeg nikker, jeg smiler, sier takk og setter meg ned, jeg tenker at åh, nå var det deilig å sitte. Jeg henter krefter og energi fra setevarmen og kjenner at det faktisk skal bli godt å reise seg igjen også, om litt. For det sies at forandring fryder, at det noen ganger er nødvendig, og jeg er enig, og jeg vet at når jeg omsider lander i meg selv, gjenvinner balansen, når jeg gir meg selv rom nok til å ta plass og kjenne etter, så skal jeg fryde meg, jeg også.

b.m

Alle disse dagene som kom og gikk

Og det er så inderlig vakkert det, dette, hvordan livet og verden forsiktig åpner seg, forsiktig utfolder seg, hvordan ting lysner og hjertet sakte men sikkert tiner, når man våger å ta plass i seg selv.

For jeg har bestandig hatt denne iboende trangen til å skrive fra hjertet, men så ofte har jeg latt den utkonkurreres av frykten for å bli hørt, at noe skal bli feil, at jeg skal være feil. Ordene har satt seg fast i halsen, fingrene stivnet, jeg selv har stilnet, ikke så mye som et ord eller en bokstav på papiret. Iblant har jeg spurt meg selv, håpet på at det snart skal være fullt, hvor mye redsel er det en gang plass til i et menneske.

_dsc1002

Det er rart å se seg selv tilbake, på samme måte som det en tid tilbake ville vært fryktelig fjernt å forutse hvordan alt skulle bli. Hvordan man skulle våge å trå så langt ut av sin egen trygghet, og hvor det hele skulle vise seg å føre hen. Det siste året, det siste halvåret, nye dører har åpnet seg, som et annet liv. Reiser har tatt meg til nye perspektiver, jeg har sett verden bli liten uten føttene mine, opplevelser og minner lagret i hjertet. Jeg har slukt bøker hele, en slags akutt trangt til å lære, veie opp for alle årene jeg lot være. Et sted fant jeg meg selv stående foran store mengder av mennesker med et budskap å spre, en ny jobb, noen lyttet, til meg, jeg kunne høre pulsen hamre i ørene. Men så var det over det også, jeg måtte søke noe nytt. Jeg har vært så usikker på hvor jeg har villet de siste årene, følt meg så fastlåst i meg selv, plutselig tok jeg springfart ut i et åpent hav og bestemte meg for at jeg skulle bli yogalærer. Bosatte meg milevis utenfor min egen komfortsone, lurer på hvor mange ganger jeg bestemte meg for å snu, det var ikke forgjeves. Fremdeles må jeg klype meg litt i armen for å forstå at en drøm ble virkelig, at jeg fikk det til, sånn helt på ekte. Som om en andel av alle disse manglende brikkene, de jeg trodde jeg hadde rotet bort for godt, falt på plass. Men viktigst av alt har vært, er, disse menneskene jeg har møtt, møter på. På reiser, på jobb, på gaten, på veien. Når alt kommer til alt, så er det disse møtene med andre som forandrer en mest av alt. Når kulde møtes med varme, uvisshet med visdom, frykt med trygghet, tårer med smil og forakt med aksept. Når noen tror på deg så mye at du nesten begynner å tro på deg selv. Tenk at mennesker har evnen i seg til å se hverandre, lære hverandre, løfte hverandre, og på denne måte, kanskje, på et vis, redde hverandre.

Skjermbilde 2017-08-20 kl. 21.18.43

Og plutselig står jeg ansikt til ansikt med meg selv igjen, hvor mye kjærlighet kan jeg egentlig romme spør jeg, blir det noen gang blir overfylt, jeg håper ikke det, selv om det iblant føles slik. Jeg er heldig. Jeg bærer ikke lenger bare redsel. Jeg er takknemlig, varmen fyller meg helt ut i tærne.

Og det er så inderlig vakkert det, dette, hvordan livet og verden forsiktig åpner seg, forsiktig utfolder seg, hvordan ting lysner og hjertet sakte men sikkert tiner, når man våger å ta plass i seg selv.

Takk for at jeg får dele, for at du lytter.
– b.m